Agents Of Mercy

Dramarama

Etter å ha levert sitt solide debutalbum The Fading Ghosts of Twilight i fjor er Agents of Mercy allerede tilbake med sitt album nummer to i form av DramaRama. Denne gangen, som sist, er det Roine Stolt (The Flower Kings) og Nad Sylvan (Unifaun) som står bak de kompositoriske bidragene på denne utgivelsen, samt mye av det instrumentale og vokale arbeidet. Jonas Reingold (The Flower Kings, Karmakanic), Lalle Larsson (Karmakanic, Weaveworld) og Walle Wahlgren representerer de øvrige musikerne som bidrar på skiva, det vil si at Pat Masteletto og Biggo Zelfries med flere er ute av dansen denne gangen.

Bakrunnen for DramaRama, ifølge Stolt og Sylvan, var å finne tilbake til sine røtter og største inspirasjonskilder fra 60- og 70-tallet. Ut fra musikken som presenteres er det spesielt to band som skiller seg ut, nemlig The Beatles og Genesis, men samtidig med uunngåelig dose av det særegne uttrykket vi kjenner så godt fra Roine Stolts andre involveringer (The Flower Kings, Kaipa, The Tangent og Karmakanic). En av de største forskjellene på Agents of Mercy og de nevnte bandene er at førstnevnte er en del enklere i uttrykket, med få soloer og lange instrumentalpartier som vanligvis preger disse andre bandene. Den strukturelle og melodiske enkelheten som tidvis presenteres på DramaRama drar ofte tankene mot 60-tallet mer enn noe annet, og da spesielt i form av allerede nevnte The Beatles.

De 12 låtene som rommer albumet er spilt inn live i studio, og fokuserer alle på det melodiske, fortellende og dramatiske fremfor den tekniske leveransen som ofte dominerer på nyere progressive utgivelser. Samtidig vet man hvilke ferdigheter som ligger i grunn for dette bandet, og da er det vanskelig å komme utenom den klassiske symfoniske tilnærmingen som samtlige musikere representerer. Låtene beveger seg gjennom klassisk symfo i Genesis’ ånd, via retrospektiv pop i stil med Bowie og The Beatles, samtidig som man naturligvis krydrer dette med et klassisk The Flower Kings-sound. Man kommer heller utenom små sidesprang til partier bestående av både jazz, fusion og classic rock. Flittig bruk av piano, hammondorgel, moog, mellotron og andre ymse instrumenter gjør utgivelsen passe variert, men bandet forlater sjelden sine trygge omgivelser.

DramaRama er selvutgitt på Stolts egen label Foxtrot Records, og med frie musikalske tøyler har han sammen med sitt stjernelag av musikere laget et album som leker med flere nye elementer, men som likevel ender opp med å kjøre litt «safe». Personlig syns jeg resultatet er et solid stykke musikk, med sterke melodier, god tematikk, en dyktig vokalist (en slags Gabriel/Collins-hybrid) og passe varierte låter med fokus på kombinasjonen av symfonisk prog og popmusikk. Er du fan av ett eller flere av bandene som er nevnt i denne anmeldelsen kan du trygt gå til anskaffelse av den nye skiva fra svenske Agents of Mercy, og jeg ville nok heller ha gått for denne enn moderbandets siste utgivelse.