Big Big Train

Far Skies Deep Time

Big Big Train er et av de britiske progbandene som har klart å holde en jevnt over god standard gjennom mange innspillinger. De har riktignok ikke klart å oppnå samme popularitetsnivå som eksempelvis Marillion og IQ, to grupper det er naturlig å sammenligne dem med, men de selger tydeligvis nok til å holde det gående.

Nå er de her med det de selv kaller en EP, men med drøyt 41 minutter er det på nivå med tidligere tiders vinylablum. Kjernen med Dave Gregory (gitar), Dave Loydon (vokal/masse instrumenter), Andy Poole (bass) og Greg Spawton (gitar/keyboards) har fått med seg ikke ukjente Nick D’Virgilio på trommer og gjesteopptredner fra blant annet Martin Orford på tangenter. Morsomt er det også at de åpner albumet med en coverversjon av Anthony Phillips’ «Master Of Time», selv om de godt kunne ha gitt låta noe mer drama. Resten av materialet er skrevet av gruppa og i tillegg til å skrive rett så fine låter, klarer de å inkorporere såvel trekkspill som kontrabass og mandolin i lydbildet uten at det høres malplassert ut.

Big Big Train er ikke noe erketypisk neoprogband lenger, de dekker et større musikalsk landskap enn som så, «British Racing Queen» har blant annet spor av lugn jazz. Omtrent halvparten av plata er viet den 8-delte «The Wide Open Sea», hvor de i større grad enn ellers på skiva framstår som et rendyrket progband. Her er hint av såvel Genesis som senere tids Marillion. De maler fargerike lydbilder og genererer både lyse og mørke stemninger, men det skorter kanskje ørlite på det rent kompositoriske, stykket bærer litt for mye preg av å være musikk tilpasset en ikke altfor «musikalsk» tekst. Til tross for det er det mange fine partier under veis.

Alt i alt er Far Skies Deep Time et godt stykke arbeid som uten problemer kan anbefales alle med sans for såvel neoprog som symfonisk rock i sin alminnelighet.