BRUFORD LEVIN UPPER EXTREMITIES

Bruford Levin Upper Extremities
BLUE Nights

Etter i lengre tid å ha vært ute av produksjon, har britiske Gonzo Media Group bestemt seg for å nyutgi de to utgivelsene til bandet Bruford Levin Upper Extremities. Disse skivene kom opprinnelig ut mot slutten av syttitallet og var resultatet av en veldig kreativ periode i den gjengen som utgjorde den legendariske seksmannsbesetningen av King Crimson. Foruten at «moderbandet» selv ble splitte opp i flere såkalte Projekcts der man skulle teste ut forskjellige ting man senere kunne bruke i bandet, var det også flere av medlemmene som ga ut soloskiver og samarbeidet om andre prosjekter. Man kunne begynne å lure på om det var noe med vannet disse gutta drakk. Bruford Levin Upper Extremities (eller B.L.U.E om du vil) er som navnet antyder, resultatet av et samarbeid mellom ringrevene Bill Bruford på trommer og Tony Levin på bassgitar og Chapman Stick. De fikk med seg gitarist David Torn, og vips: der var langt på vei Cloud About Mercury-besetningen plutselig delvis gjenopplivet. For de som ikke kjenner til Cloud About Mercury, så er det kanskje David Torns beste soloalbum noensinne. Det ble utgitt på ECM i 1987 og inkluderte foruten Torn, Bruford og Levin, også den kjente trompetisten Mark Isham. Musikken var en genial blanding av en rekke stilarter, og kan vel best beskrives som en miks av Discipline-aktig prog, ECM- lydlandskaper og ambient. Isham kunne ikke bli med denne gangen, og på B.L.U.E har Chris Botti tatt rollen hans, og den fyller han bra.

Å kalle B.L.U.E en Cloud About Mercury del 2 er ikke helt riktig, men det er ikke tvil om at de har hatt den som et utgangspunkt. Javisst er det unike lydlandskap og nesten symfoniske utblåsninger, men samtidig er skiva også mer rytmisk finurlig denne gangen. Særlig Bruford har satt sitt preg på mange av komposisjonene, og han får vist seg fra sin beste side. Jeg er faktisk av den oppfatning at noe av trommspillet på dette albumet er blant det beste, mest kreative og spennende han gjorde i løpet av sin karriere. Særlig låta «Original Sin» er en oppvisning i polymetrisk tromming med et sju mot fire groove som svinger infernalsk.

Uttrykket er variert og består foruten de «ordinære» låtene, også av endel korte låter, som fremstår nærmest som små vignetter, er med på å sette stemningen. På mange måter har de en funksjon som gjør at skiva i enda større grad oppleves som en spennende reise: noen ganger kommer du til store byer med mye mas, mennesker og støy, andre ganger kommer du til små landsbyer som virker som oaser av enkelhet.

Bruford briljerer, men Levin gjør som alltid en imponerende jobb. I tillegg til et stødig rytmisk fundament, bidrar han også med noen fine melodiske, kontrapunktiske linjer. Han gjør utstrakt bruk av Chapman Stick, noe som ikke bare gir en distinkt bunn i lydbildet, men også gir et perkussivt anslag som fyller ut det som trommene driver med.

Man må ikke glemme de to andre bidragsyterne heller. Torn er som alltid i sitt ess når han får lov til å leke med loops og rare effekter, men han kommer også opp med noen vidunderlige melodilinjer og riff. Han er rett og slett en sann kunstner av en gitarist.

Chris Botti er vel den mest «ordinære» musikeren av dem alle, og den som bruker minst effekter og «stæsj», men han kommer langt med bare en god tone og sikker intonasjon. Botti står for mesteparten av melodilinjene, mens Torn bidrar mest med tekstur. Dette fungerer bra mer eller mindre hele veien, men jeg ser noe noe ubrukt potensiale. Blant annet kunne for eksempel Botti og Torn hatt flere unisone linjer. Nå har de allerede på førstelåta ganske klart definerte roller på hele bandet, noe som gjør at lydbildet kan oppleves litt monotont i lengden.

Studioalbumet avfødte jo som seg hør og bør en turné med et tilhørende livealbum i etterkant. Det musikalske er jo det som selvfølgelig skal stå i fokus i en anmeldelse, men jeg kan ikke unngå å bemerke at BLUE Nights har vel et av de minst gjennomtenkte coverene jeg noensinne har sett. Det ser aller mest ut som om det et barn som har gått amok med en primitivt fotoredigeringsprogram , noe som umiddelbart gir et litt dårlig førsteinntrykk. Men som sagt, det skal ikke ta oppmerksomheten bort fra musikken, og når bandet fikser den delen såpass bra, kan man tilgi noen visuelle utskeielser. Studioalbumet står som en påle, men det er ikke tvil om at det er på scenen de trivdes best. Her oser det av energi og driv som gir låtene en energi som noen ganger ikke kom så tydelig fram på studioversjonene. De holder seg forøvrig ganske nært studioversjonene, men tar nok sjanser til at ikke det blir ren planking og kopiering. Den lille bonusen er at de spiller også «3 Minutes of Pure Entertainment» fra Cloud About Mercury i en forrykende versjon. Studioalbumet er bra, men med tanke på at du får hele studioalbumet samt et knippe interessante improvisasjoner, ville jeg faktisk gått for BLUE Nights hvis jeg skulle kjøpt noen av disse skivene.