Damon Shulman

Yard Time

Damon Shulman – GGs Phil Shulmans sønn – har vi gitt tildels fine anmeldelser i Tarkus tidligere. Han lager musikk i grenselandet pop/rock/indie og har tidvis overrasket med snerten låtskriving og overraskende påfunn. Denne seneste utgivelsen fra oktober 2010 klarer dessverre ikke i samme grad å imponere. Hvorvidt det skyldes at han har beveget seg mot et enklere, mer rent rockbasert format eller det skyldes at selve låtmaterialet ikke holder samme høye standard som tidligere, er dog ikke godt å si.

Det som har gjort at musikken hans har hatt appell til progfans (selv om musikken slett ikke har vært «prog») er nok kanskje hans mange små GG-hentydninger, gjennom i hovedsak å «sitere» litt fra den typiske Kerry Minnear-siden av GG – små, lette, intrikate – kanskje litt middelalder-inspirert polyfoni i vokal- eller instrumentarbeidet. Lett kjennelige «varemerker» som har fått oss progfans til å nikke anerkjennende «…joda, han vet hvor han har sine aner». Yard Time er litt annerledes i så måte. Umiddelbart virker det som han har gitt på båten alle prog-referansene (og spesielt GG-referansene), men kanskje er det heller slik at han har en annen tilnærming til den enn tidligere. For «Broken» har jo likheter med de aller enkleste, mest rocka sidene av GG («Plain Truth», for eksempel) og er «Got To Do» strengt tatt bare countryrock (som er det umiddelbare inntrykket) eller har han hentet inspirasjon til det akustiske gitarspillet fra «Memories Of Old Days»? Og hører vi ikke ekko av noe fra Three Friends i «Just Another Day»? Og ligner ikke «Some Fear Into Here» litt på… Nei nå må vi ikke bli paranoide her.

Det er særdeles urettferdig overfor en så talentfull musiker som Damon Shulman å stadig komme trekkende med familiens musikalske historie. Han kan definitivt stå på egne musikalske ben. Til tross for at han som nevnt har beveget seg mot et renere rock-uttrykk («Now I'm Not So Good» er eksempelvis en streit, energisk rockelåt), har han produsert et album som like fullt ligger godt på utsiden av «mainstream» rock, og han skal ha kredit for å lage musikk som ikke er rettet mot et sløvt, tonedøvt publikum. Hvem som SKAL utgjøre publikummet hans, er derimot ikke så godt å si. Intelligent rock som ikke ligner på verken Porcupine Tree eller U2 har dårlige vilkår i våre dager. Det er kanskje derfor Shulman heller aldri har kommet seg ut av hjemmestudioet og egenfinansierte utgivelser. Prog eller ikke, slike idealistiske sjeler gir oss troen på at MUSIKKEN fremdeles har en framtid selv i vår gjennomkommersialiserte verden. Jeg liker nok de andre albumene bedre enn dette, men lykke til uansett!