December People

Rattle And Humbug

December People kan høres ut som et lettvint novelty-konsept: Kjente julesanger-og salmer framført i stilen til kjente rockegrupper. Ikke desto mindre har musikerne en imponerende bakgrunn, frontet av Robert Berry (3, GTR, Ambrosia) og med blant annet Gary Pihl (Boston) og Dave Medd (The Tubes). Rattle & Humbug er en oppfølger til et tilsvarende album fra 2001, Sounds Like Christmas. Ved nærmere undersøkelse viser det seg at hele fem av låtene fra det nye albumet også ble brukt på det forrige. Jeg skal se stort på dette; tross alt hadde jeg ikke hørt det første albumet før, og når det gjelder julemusikk må en uansett regne med litt gjenbruk.

Flere spørsmål melder seg imidlertid ved en gjennomlytting: Hvorfor kjøpe dette albumet når de artistene som DP etterlikner til stadig spiller inn julesanger likevel? Er det ikke juks å presentere dette som et nytt album når halvparten av låtene er brukt før? Og hvorfor ikke holde seg til den røde tråden når de først var i gang? «Santa Claus is Coming to Town», slik ZZ Top ville framført den, klæsjer fullstendig med resten av materialet, og en Santana-versjon av "Feliz Navidad" virker også litt feilplassert.

Men hovedsaken er at musikken faktisk er av høy nok kvalitet til å ha en verdi ut over det kuriøse. Flere av låtene er svært seg forseggjorte, med oppfinnsomme og inspirerte arrangementer, noen av dem riktignok basert på lånte melodilinjer fra velkjente komposisjoner som «Stairway To Heaven», «Won't Get Fooled Again» og VBohemian Rhapsody». Musikernes erfaring bakgrunn skinner også gjennom: Berrys bakgrunn som Greg Lakes erstatter i Emerson/Palmer-bandet 3 forklarer kanskje hvorfor December Peoples ELP-versjon av «Little Drummer Boy» har så mye energi og innlevelse. Og med tanke på Pihls bakgrunn er den Boston-inspirerte versjonen av «God Rest ye Merry Gentlemen/The First Noel» en interessant øvelse.

Når alt kommer til alt er Rattle & Humbug ikke noe mer enn et novelty-album. Men det er et novelty-album preget av profesjonalitet og respekt for originalmaterialet, og et album som progfans slett ikke trenger å være flaue over å ha i samlingen.