Devin Townsend Project

Deconstruction
Ghost

Latsiden er en side Devin Townsend aldri har hørt om, og dette kan igjen bekreftes ettersom den amerikanske musikeren i disse tider gir ut to nye skiver på rappen, under det nye bandnavnet Devin Townsend Project. Dette skjer i motsetning til Devin Townsend Band og Devin Townsend som mannen har gått under siden tiden i Strapping Young Lad. Navnet husker vi jo uansett, og uansett om han skulle gå under project, band eller bare seg selv, så vet vi at Devin Townsend er en solid låtskriver, musiker og vokalist som sjelden skuffer.

Hovedgrunnen til den delte utgivelsen er så enkelt som at Deconstruction og Ghost henholdsvis kan beskrives som totalt forskjellige skiver rent musikalsk. Der hvor førstnevnte i større grad gir oss kjente elementer fra mannens tidligere karriere (det vil si progressiv, industriell og symfonisk metall med både ekstrem- og klarvokal, byr sistnevnte på en mer stemningsfull opplevelse med ambiente og atmosfæriske toner som fremste ingrediens. Motsetningene er sterke, akkurat som mannens tidligere skiver også vitner om. Det kan også nevnes at begge skivene kommer som tredje og fjerde (og aller siste) del i det såkalte Devin Townsend Project, som i 2009 begynte med Ki og Addicted.

Deconstruction er både episk og kompleks, og Townsend vandrer mellom himmel og helvete så uanstrengt som bare han kan, noe som både kan føles krevende og tungtfordøyelig til å begynne med. De melodiske aspektene ved skiva er soleklare, men når dette blandes med tidvis blytung og ekstatisk ekstremmetall, så kan mange nye lyttere blir skremt. Det er ingen tvil om at albumet rommer mye spennende musikk og tematikk, og med storheter som Mikael Åkerfeldt (Opeth), Ihsahn (Emperor), Dirk Verbeuren (Soilwork) og Fredrik Thordendal (Meshuggah) med på laget er dette duket for en meget spennende musikalsk opplevelse for de der ute som er fan av sjangerens tyngre og mer ekstreme hjørne.

Ghost er som sagt en helt annen opplevelse, og Ki er nok den skiva i Townsends katalog som musikalsk sett ligger denne nærmest. Dette albumet byr på utelukkende ren vokal, både av mannlig og kvinnelig art, og ellers dominerer akustiske gitarer, svevende keyboards, fløyte og en rekke programmeringer. Musikken lever på grensen til det meditative og tempoet er betraktelig skrudd ned fra den mer fartsfylte Deconstruction. Skivene utfyller hverandre meget godt og viser den enorme musikalske bredden Townsend besitter.

Hovedpersonen selv er en av musikkbransjens fremste kreative sjeler, og årets to skiver viser at amerikaneren fortsatt kan dra et ess ut av ermet. Deconstruction er for den metallfrelste progrockeren som vil ha en god dose av begge verdener, mens Ghost er for alle som ønsker et lite musikalsk avbrekk i hverdagen. Du kan uansett stole på at denne mannen leverer kvalitet.