The Enid

Arise And Shine Vol 2 – Risen

I tillegg til å gi ut ny musikk har The Enid parallelt gående et prosjekt hvor de spiller inn nye versjoner av eldre komposisjoner for, som de sier, å oppdatere dem til nye tider og nye musikere. På denne utgivelsen henter de ting tilbake fra starten av karrieren, og fra Aerie Faerie Nonsense får vi gjenhør med såvel «Childe Roland» som «Fand». Sistnevnte har jo hatt noen runder i Enid-maskineriet allerede, og årets versjon skiller seg strengt tatt lite fra de foregående. Det virker ikke som «moderniseringsbehovet» har vært påtakelig, teknologisk har det jo skjedd litt på synthfronten siden sent 70-tall, men allerede den gang var Robert John Godfrey en foregangsmann når det gjalt å få synthene til å låte som et symfoniorkester.

The Enid anno 2011 består av veteranene Robert John Godfrey (tangenter) og Dave Storey (trommer) pluss mer eller mindre nykommere Jason Ducker (gitar), Max Read (gitar/bass/sang) og det aller ferskeste medlemmet Nic Willes (bass/gitar).

I tillegg til de nevnte kuttene får vi gjenhør med blant annet «The Tower» (In The Region Of The Summer Stars), «Spring» (The Spell) og «Something Wicked This Way Comes» (fra albumet av samme navn). De har også tatt med en hyllest til nylig avdøde Woolly Wolstenholme (som Godfrey jo samarbeidet tett med i perioden før The Enid) i form av en fin (og noe pompøs) versjon av «Mockingbird», tett opp til BJHs original.

Produksjonsmessig er dette lekkert, luftig og dynamisk (det siste er mangelvare i mye av dagens musikkproduksjon). Det er kanskje ingen «må ha»-skive for dem som har alt eller det meste av dette fra før, men isolert sett er Risen noe av den beste progressive rocken som er laget på veldig lenge.