Finn Arild

Testament

La oss slå fast like godt først som sist: Vi har ingenting prinsipielt imot band – eller artister – som låter som Genesis anno 1975 (eller noe annet 70-tallsband for den saks skyld). Vi har nylig snakket varmt om den kanadiske Genesis-klonen Nightwinds (det var riktignok i 1979, men allikevel), vi skrøt uhemmet av Unifaun som låt mer Genesis enn Genesis, ja vi har til og med sett gjennom fingrene med Glass Hammers mange restro-eskapader. Men det disse tre eksemplene har til felles er at de i tillegg til å komponere veldig bra låter, så gjør de tingene sine med snert og tildels med glimt i øyet.

Det er her det glipper litt for Finn Arild, som forøvrig er nordmannen Finn Arild Aasheim. Det blir så fordømt seriøst og komposisjonsmessig ligger det også et lite hakk under de andre.

Man kan selvfølgelig velge å vurdere skiva uten å skjele til st den kopierer 35 år gammel musikk, og sånn sett kan man gjerne si at det er snakk om et hederlig stykke arbeid. Men albumet åpner med en låt ved navn «Genesis» og det er vanskelig å ignorere at den inneholder en del kjente Genesis-tricks som for eksempel ProSoloist-lyd og Gabriel-knepet med å synge «tostemt» i oktav. Det er en snaut sytten minutter lang, flerdelt komposisjon som tar oss gjennom flere temaer og stemninger, men det blir litt langdrygt mot slutten når idétørken blir påtagende. Dog er Finn Arild er en dyktig utøver både på gitar og keyboards, og han redder seg forsåvidt greit nok i land.

«All Right» og «Ride» drar musikken litt mer i mainstream-retning. Fengende refreng og kraftfull vokal, og i «Carnival» prøver han tidvis å gå litt utenfor konseptet, men det varer ikke så lenge og låter som «Ride», «Liasons» og avslutningen «Nemesis» bringer oss «trygt» tilbake i Genesis' fold.

Joda, plata har sine sider, ikke minst på gjennomføringen. Vokalt og instrumentalt er det solid og man kan vel si at det strengt tatt ikke er noe verre å klone Genesis enn eksempelvis Porcupine Tree eller Radiohead. Finn Arild innehar ferdigheter nok til å kunne produsere musikk som er mer original enn dette. Inntil da får han nok finne seg i å ha «kopist»-stempelet på seg.