Fred Frith

Live In Japan

Fred Frith har i løpet av de siste årene gitt ut mye av backkatalogen sin på nytt, og denne gangen har han kommet til en aldri så liten sjeldenhet, nemlig Live In Japan. Albumet ble spilt inn på en soloturne i Japan i 1980 og har ikke vært tilgjengelig på årevis. Ikke bare ble albumet trykket i kun tusen eksemplarer, men man trodde lenge også at mastertapene var tapt. Utrolig nok, etter å ha blitt avskrevet som tapt, ble de ved en tilfeldighet funnet igjen for noen år siden, noe som gjorde det aktuelt med en nyutgivelse. «Lydtrollmannen» Thomas DiMuzio fikk jobben, og gikk gjennom båndene, restaurerte dem og fikk det hele remasteret.

Jeg har sagt det før og sier det igjen: Improvisasjon på skive er ikke alltid like interessant, og jeg innrømmer at jeg foretrekker å se det i levende live. Selv om ikke alt er like spennende på Live In Japan, er det likevel en utgivelse som rommer en god del interessante musikalske utflukter som gjør at den får noen flere runder utover de som er obligatorisk for en anmeldelse. Albumet ble utgitt rett etter at Henry Cow og Art Bears, Friths to musikalske moderskip, var blitt en saga blott og Frith jobbet hardt for å finne annet utrykk. Dette gjorde at de musikalske sjansene ble mange. Det er til tider massivt og krevende, men samtidig også skjørt og vakkert. Oppe i det mørke og intense værer man hele Friths teft for spennende harmonier og nesten melodiske forløp. Dette er noe som skiller han ut fra det store grosset av friimprovisatører, som nesten kan virke allergiske for noe som kan minne om melodi eller harmoni.

Musikken ble skapt med utgangspunkt i gitar, piano, fiolin, noen få effekter og en pilotmikrofon fra den andre verdenskrig og Frith klarer å lokke fram en rik klangverden med utgangspunkt i såpass får hjelpemidler. Turneen ble også gjennomført før looping ble allemannseie for en hver aspirerende friimprovisatør, og på mange måter gir det musikken et enda mer spontant og mindre statisk uttrykk enn det som fort kan bli tendensen når man kan jobbe med loops. Friimprov i soloformat er og blir en øvelse for de som ønsker noe helt annet enn det siste trettiminutters eposet til MorseStolt, men når det blir såpass variert og tidvis «melodisk» som her, vil jeg ikke gå av veien for å anbefale det for flere enn bare det mest hardbarkede friimprov-gringoene der ute.