Fire år etter forgjengeren Nucleuser Anekdoten igjen tilbake med nok et album. Utgivelsen er i bunn og grunn ikke så forskjellig fra de foregående, men visse ulikheter kan spores. Stilmessig har de kanskje gått en del tilbake til debut’en, og ikke fokusert fullt så mye på det destruktive og forvrengte uttrykket som til dels preget det forrige albumet. Musikken har blitt noe mer detaljert og fargesprakende og med større rom for vakre melodier i tillegg til mer bruk av Mellotron og stemningsskapende lyd-malerier. Det benyttes også en del renere klanger på gitaren.

Albumet er kanskje noe mer tilgjengelig musikalsk, men ikke misforstå. Det er overhode ingen tvil om at det er Anekdoten som drønner ut av høytalerne fra spor 1 til 8 under avspilling av deres siste verk. Det er fortsatt passe dystert og intenst, med voldsomme drønnende symfoniske partier samt nokså klagende vokal. I så måte nok et vellykket album fra svenskene. Anbefales hvis man har sans for bandets tidligere utgivelser.

© 1999 Tarkus Magazine