Tony Garone

Ahab

Du trenger ikke veldig mye litteraturkunnskap for å skjønne at Ahab, Tony Garones tredje soloprosjekt, er et konseptalbum basert på Herman Melvilles «Moby Dick». Men i tilfelle det er noen anmeldere der ute som ikke skulle ta poenget, har Garone lagt ved en sju siders analyse av Melvilles verk i pressemeldingen!

 Selve albumet er ikke så pretensiøst som denne analysen skulle tyde på (selv om Garone sier at han har jobbet med albumet i fem år, siden forgjengeren Big Star Way i 2005). Akkurat som på debuten The Epic of Gilgamesh fra 2001 begrenser han seg mest til låter på 3-4 minutter (mange av dem kortere); ingen ting får trekke ut, og variasjonen er stor. Noen ganger lar Garone seg rive med av sydhavsstemningen og smører tjukt på med calypsotoner-og rytmer. Andre ganger holder han seg nøye til normene for moderne, progressiv låtskriving, og atter andre ganger bruker han radioteatrets virkemidler. Det han er konsekvent på, er å sette den gode melodien og teksten framfor smarte, raffinerte arrangementer.  Sangene er iørefallende (takk for å ha gitt meg «Queequeg» på hjernen, Tony); ja, noen av dem er nesten banale.

 Samtidig går det an å innvende at variasjonen er for stor. Et konseptalbum burde helst ha et gjennomgående tema, ikke bare tekstlig, men også musikalsk. Med Ahab hender det ofte at Garone bytter stilart fullstendig fra låt til låt.  Noen av dem kan rettferdiggjøres med henvisning til boka – Den orientalsk inspirerte «Fedellah» omtaler en figur som kan knyttes til denne delen av verden - låtene, men de mer syntetisk arrangerte innslagene virker malplasserte. Likeledes går det an å innvende at flere av sangene er for korte, at de har potensial som ikke blir utnyttet. At konseptalbumet likevel fungerer så bra som det gjør, skyldes først og fremst Tony Garones talent som låtskriver – og som en vokalist med evne til innlevelse.