Glass Hammer

If

Verdens koseligste progband er tilbake med ny plate i form av If, ei skive som kom på tampen av fjoråret, og som er bandets ellevte studioutgivelse siden den Ringenes Herre-inspirerte debuten fra 1993. Siden den gang har selvfølgelig en god del skjedd både i og rundt bandet, ikke bare har de blitt eldre, men de har også musikalsk sett modnet til å bli et av de bedre og mer anerkjente neoprogbandene der ute.

Skal man enkelt forklare hva Glass Hammer går ut på kan man nevne lystonet harmonisk vokal, variert og nesten overdreven bruk av synthesizer, neddempet men effektivt gitarspill, og ikke minst pompøse arrangementer som ligger som et pledd over lange og symfoniske proglåter. Skal vi dra det så langt at vi kaller Glass Hammer for vår tids Yes? Nei, det blir nok en overdrivelse, men fellestrekkene er både mange og sterke, og britene er nok deres fremste inspirasjonskilde både i forhold til komposisjoner, instrumentering og ikke minst den karakteristiske vokalen.

Kun keyboardist Fred Schendel og bassist Steve Babb er gjenværende fra Culture of Ascent (2007), men sammen har de likevel klart å videreføre det flotte symfoniske uttrykket bandet har hatt de siste årene. Ingen av de involverte musikerne briljerer med tekniske finesser som Yes i sin tid kunne skryte av, men det Glass Hammer er gode på er å skape sterke melodier, vakre arrangementer og suverene vokale harmonier. Helheten av bandet ser ut til å fungere svært godt til tross for store utskiftninger i oppsetningen den siste tiden.

De seks sporene på If byr på klassisk symfonisk prog med alt det innebærer. Ikke forvent en musikalsk revolusjon, et moderne Yes, et album som endelig setter neoproggen på øverste musikalske hylle. Det du dog kan forvente deg er et solid stykke arbeid, et vakkert symfonisk album, og et band som igjen bidrar med flott musikk i tetsjiktet av sin sjanger.