Guapo

GUAPO
black oni

Format CD

Nasjonalitet UK

Innspilt 2004-2005

Utgitt 2005

Plateselskap Ipecac

Katalognr. IPC 059

Spilletid 44:39

Anmelder Rikard A Toftesund

Guapo slo ned som torden i fjor, da deres monumentale Five Suns gjorde rent bord hva gjaldt overladet høyfrekvensrock. Men gruppen har eksistert i over et tiår, først som et hardcore-punkinfluert støyband i tråd med bl.a. Charlemagne Palestine og japanere som Optical 8 og Zeni Geva, dernest mer i retning av dronekunst (Godspeed/A Silver Mt. Zion, Ulan Bator). Five Suns var faktisk det sjette slippet til Guapo, hvor en helling mot mer koordinert avant-rock i mellomsporet This Heat/Magma/Can ga dem luke til det mest vidtfavnende progressive selskapet vi har, Cuneiform - hvor skiven er blant de mestselgende noensinne. Appellen i Guapos musikk, langt utover indre sirkler, synes opplagt; trioen komprimerer en avansert og høystemt modell til sitt mest elementære grunnfeste, til flytende ynde vs. smellende styrke, til brytningen minimallyd/gigantiske effektvegger, til pre- kontra post-rock. Det er rett og slett et uimotståelig lyttebrygg vi taler om her, en type oppsummert “progressivitet” som spiller bevisst på tyning av klisjéer gjennom kontemporære grep; man akkumulerer alt som er utpreget STILIG ved stilen, dersom dere skjønner. Og Black Oni følger tett på, ved å utgjøre andre del av en trilogi. Konseptet er å lage tre enorme lydberetninger, utgi dem som sammenhengende stykker (dog med digitale markeringer av overgangene) og gi lytteren mulighet til å omstrukturere via CD-programmering. Guapo sitter nå med Mike Pattons (Mr. Bungle/Fantômas) selskap Ipecac i ryggen, og kan sånn sett vente å selge vel så bra av dette albumet som av forrige.

Bak et av de graveste omslagene jeg har sett på lang tid ligger altså “Black Oni 1-5”, først slumrende og truende, etter hvert som et støy- og tonemassiv som angriper med tyngden av en veivals. De mest ruvende, polyrytmiske zeuhl-faktene er bakt lengre inn i det smått minimalistiske og hypnotiske formspråket, men selve pulsen består og røsker om mulig enda mer i gulvet enn på Five Suns. Kanskje har også spennet mellom bunn og topp i det volumøse dalføret blitt drøyere; en merkbar utvikling har i hvert fall inntrådt på ambientplanet i Guapos musikk, ved at trioen nå later til å arrangere dette minst like tett som de voldsomme utblåsningene. Herved enser jeg et lite slektskap med amerikanske Tarantula Hawk og Yeti, band som riktignok orienterer seg nærmere det ytre enn det indre rom.

Bassist Matt Thompson forlot gruppen da Black Oni var innspilt, men Daniel O’Sullivan (gitarer/el-piano/ orgel/mellotron) og Dave Smith (trommer/sampler) gir uttrykk for at navnet skal bestå. Selv vil jeg juble over dette, da Guapo er noe av det beste som har kommet fra England på lang, lang tid.