In Lingua Mortua

Salon des Refusés

In Lingua Mortua er for en del kjent som «black-metalprosjektet til han derre Lars Fredrik fra Wobbler», men allerede få sekunder etter at du har trykket på play-knappen skjønner du at dette er en eklektisk miks av utrykk som rommer så uendelig mye mer enn det merkelappen «black-metal» impliserer. Bandet er som sagt sentret rundt keyboardist/trommeslager/gitarist Lars Fredrik Frøislie, men en rekke andre medlemmer fra de mer «tradisjonelle» progbandene White Willow og Wobbler bidrar også, så de klassiske «progfaktene» skinner gjennom. Samtidig deltar en rekke musikerne som er kjent fra diverse metalsammenhenger som Shining, Keep of Kalessin og Urgehal. Slik forenes alle de klassiske black metal-elementene som growle-vokal, blast beat-tromming og tett gitarriffing med påvirkning fra prog, jazz, folk og mer tradisjonell tungrock. I kombinasjon med lydmessige elementer du sjelden hører i black metal og relatert musikk, som saxofon, akustisk gitatr, mellotron, fløyte og klarinett, skapes det et uttrykk som har høy grad av egenart.

Åpningslåta «Full Fathom Five» er veldig representativ for hva skiva for det meste består av, nemlig noe som låter som om Mayhem, Celtic Frost og Burzum skulle møte Univers Zero, Magma, King Crimson og de mer stringente tingene til Miles Davis for å spille opp til dans. Det er breddfullt av brutale riff slik vi er vant til å høre det på mer enn en metalskive, men jazzete sax og høystemt mellotron introduserer elementer som gjør dette til noe annet enn det aller, aller meste med merkelappen metal i våre dager. Det kan høre mildt sagt kaotisk på papiret, men det fungerer utmerket ut fra høyttalerne.

Den ufattelig energiske «Like the Ocean» er en sann oppvisning i hvordan å forene klassiske black-metalelementer med rå jazzsax og den beste mellotronbruken fra symforocken for å komme opp med noe som låter majestetisk uten å blir latterlig pompøst, slik som for eksempel hos Dimmu Borgir. «Open the Doors of Janus» henter påvirkning fra doom metal og forener dette med symfoniske elementer som gir det en kvalitet som ligger tett opp til dyster filmmusikk av typen Gobelin. Avslutningskuttet «Cold Void Messiah» forener det beste fra bandets mangfoldige uttrykk til et hele som avslutter skiva på høystemt, men like vel foruroligende og dystert vis.

Skal det innvendes noe helt på tampen, kan det bli at det til tider bli litt vel mye metaløs med doble basstrommer, growle vokal og shred-gitarer som fjerner fokus fra de andre, mer subtile nyansene som gjør dette til noe helt eget. Men alt i alt er In Lingua Mortua en ensom og uhyre interessant fugl i den norske bandfloraen. Skulle ord som black- metal og blast beats skremme deg, vil jeg råde deg til å ha tålmodighet og gi det et par gjennomlyttinger, for jeg er ganske sikker på at det vil overbevise også deg om at dette er et band det er verdt å låne øre til mer enn en gang. Dette er ei skive som definitivt rager oppe blant de 10-15 mest interessante skivene jeg har hørt i 2010.