Quebec-provinsen har de siste 15 årene gitt oss mangt et spennende tilskudd. Jeg kan nevne artister som Miriodor, Justine, Nathan Mahl, Jean Derome, Papa Boa, Wondeur Brasse og Dägmahr. Mare Crisium er debut-LPen til den eksperimentelle kvintetten Interférence Sardines, som bl.a. består av folk med solid bakgrunn som studiomusikere. Besetningen er fiolin/bratsj, alt- & barytonsax, el-gitar, trommer og bass. Brorparten av materialet er instrumentalt, men der vokallinjer inntrer bidrar alle medlemmene.

Musikken er leken og underfundig, men også ekspresjonistisk og lunefull. Sangene veksler mellom oppgirede "kammerpop"-valser og mer "progressivt" strukturerte stykker, og gjennomgående er det fiolin og saksofon som dominerer melodiføringene. Interférence Sardines har et temmelig mildt og imøtekommende sound hva RIO-beslektet musikk som dette vedrører; i prinsippet minner de meg litt om europeiske navn som Begnagrad, Ensemble Nimbus, Nimal og kanskje amerikanske Hamster Theatre. I likhet med disse er spilleferdighetene hele tiden åpenbare, samtidig som produksjonen er utpreget enkel og klar - her brukes i det store og hele fint lite effekter og artifakter, noe som gjør materialet desto mer tilgjengelig. Iblant svinger det noe helt ekstremt av denne gjengen, faktisk.

Imellom de "ordinære" sangene (med varighet fra 2 til 11 minutter) har gruppen plassert bittesmå improvisasjons-snutter, noe som på kreativt vis knytter hele CDen sammen i en slags sirkusaktig helhet. Dette medfører at opplevelsen blir en ganske annen hvis man spanderer på seg muligheten til å høre albumet i ett.

Prøv Interférence Sardines' Mare Crisium dersom du liker underholdende musikalsk intelligens og estetikk.

© 2002 Tarkus Magazine