Lana Lane

LANA LANE
queen of the ocean

Format CD

Nasjonalitet USA

Innspilt 1999

Utgitt 1999

Plateselskap Limb Music Products

Katalognr. LMP 9903-009 CD

Spilletid 70:53

Anmelder Johan Dalsrud

Denne damen fra Los Angeles blir promotert som 'The queen of symphonic rock'. Og det er hva vi får også, heavy symfonisk rock med mektige arangementer og fyldige lydbilder.

Lana Lane's forrige utgivelse, som var en liveplate, ble anmeldt i Tarkus nr 8. Der fikk hun en blandet mottakelse, selv om det var lyspunkter å høre til tider.

På denne nye studioutgivelsen har hun og bandet spilt inn 8 nye låter pluss 3 bonusspor (og to av disse er fra Live in Japan). Mest av alt kan vel dette prosjektet krediteres en mann ved navn Erik Norlander (svensk?) som spiller alle keyboards og som også har skrevet, produsert, arrangert og mikset denne plata. I tillegg er han Lana Lanes partner utenom musikken og.

Her er det mye bruk av keyboard, og mellotron, hammond, minimoog og rhodes brukes flittig, og dette skaper nok den lille progfeelingen som plata har. Her har vi også noen partier som kan minne om Keith Emerson, særlig den overstyrte moog lead lyden.

Ellers er de andre musikerne gode, med en del gode soloprestasjoner. Produksjonen og lydbildet er det ingenting å utsette på, meget bra selv under de mest pompøse og mektige partiene.

Lana Lane selv er en meget god vokalist, selvom heavytonen er litt for fremtredende til tider for min smak. Og så er det desverre også inkludert to kjedelige ballader: Without you som er skrevet av glam-rockeren Davy Vain, og Let heaven in som selv med chapmanstick-spiller Don Schiff blir altfor platt. Men de andre komposisjonene har en del fengende partier og driv til å få meg interessert ihvertfall en liten stund.

Band som kan sies å ha fellelskap med Lana Lanes musikk, er som Petrus nevnte i nr 8, mange av 80-tallets småproggete heavyband. Men også de tyngre partiene til Saga, og 80-talls Gary Moore spøker i bakgrunnen.

Hvis du har lyst til å sjekke ut denne damen og hennes band er nok denne utgivelsen bedre å starte med enn Live in Japan, da du får 9 nye studiolter + 2 live låter fra nevnte plate. Du får ihvertfall melodiøs symfonisk rock bra fremført av en dyktig vokalist, men de helt store følelsene bringer denne plata ikke med seg. Og det skyldes at det er for lite prog til å få oss helt engasjerte tror jeg.