Leprous

Bilateral

Har du hørt en del på norsk ekstremmetall opp gjennom årene vet du trolig hvem deres tidligere vokalist Ihsahn er. De siste årene har han drevet for seg selv under samme navn, og med seg på laget har han hatt en rekke norske musikere av ypperste klasse, hvorav flere av disse i dag former bandet Leprous. Bandet har tidligere gitt ut to skiver i Aeolia (2006) og Tall Poppy Syndrome (2009). Siste nytt for bandet er at InsideOut nå har kommet på banen for å gi ut deres tredje fullengder som har fått tittelen Bilateral.

Og hos InsideOut har man jo i hovedsak for vane å levere relativt stereotyp moderne progressiv rock og metall som egner seg for et mer kommersielt orientert publikum. Et naturlig steg for mange interessante band som vil klatre på en forholdsvis liten karrierestige. Så enkelt og greit, kanskje litt overfladisk sagt, kan man beskrive Leprous som et progressivt rockeband med klare metallreferanser, dog en del mer utfordrende og eksperimentelt enn for eksempel det Ihsahn driver med på sine soloskiver (vedkommende er også gjestevokalist på dette albumet).

Teknisk instrumentering og komplekse instrumentalpartier er noen av hovedingrediensene på dette albumet, dominert av heavy riff, tekniske keyboards og solide vokale prestasjoner. Bandet legger vekt på de melodiske elementene i låtene, så her kan du forvente både drivende melodier og fengende refrenger inn mellom alle taktskiftene og de instrumentale krumspringene.

Låtene varierer fra knappe tre minutter til drøye ti, og bandet beveger seg sømløst mellom sine sjangermessige tilknytninger (progrock, symfonisk metall og ekstremmetall). De leverer tidvis knallsterke låter og melodier, og er alltid tette og samspilte, men roter seg noen ganger litt for langt bort i de typiske progressive fallgruvene som gjør ting litt for ustrukturert og litt for lite konsist i mine ører. Høydepunktene er «Forced Entry» og «Painful Detour», kanskje noe typisk for en anmelder som først og fremst setter pris på bandets mest melodiøse og progressive låter.