Steve MacLean Ensemble

GPS

Steve MacLean har lang er faring som musikant i de mer eksperimentelle segmentene av rockemusikken og har gitt ut album som favner om en rekke stilarter. Denne gangen har han satt sammen et band, og det albumet som her foreligger er et studioalbum med bare nye komposisjoner.

MacLeans uttrykk er særdeles eklektisk og det veksler mellom skrevne låter og noe som tilsynelatende fremstår som improvisasjon. MacLean tråkker mange forskjellige musikalske stier og legger seg ofte opp mot et lett jazzete uttrykk som til tider kan ligne litt på Bill Frisell på sitt mest outerte. Men han har også andre ben å stå på, og deler av materialet består av finurlige komposisjoner med mye sammenvenvde gitar og keyboardlinjer, noe som på sin side kan minne om det litt særegne amerikanske uttrykket Happy The Man og Kit Watkins var i besittelse av.

Uansett stilart han prøver seg på, har han et sikkert øre for gode melodier og interessante kompositoriske løsninger. Selv om skiva har mange øyeblikk av improvisert og mer eksperimentell art, mister han likevel aldri melodien av syne. Ikke at han nødvendigvis låter så veldig likt, men kan trekke noen paralleller til Fred Friths melankolske og naivistiske melodier.

MacLean trakterer en rekke instrumenter, men har også med seg et ytterst kompetent band som helt klart yter komposisjonene rettferdighet og spiller uanstrengt og presist. Produksjonen er særdeles gjennomført, med mye rom og luft i lydbildet, og til tross for at det skjer en masse hele tiden, blir det aldri anstrengende og masete. Han ikke faller heller ikke for fristelsen til å bruke en masse kompresjon som suger all dynamikk ut av musikken. Det er helt klart gjort bruk av dataverktøyets muligheter til kreativ redigering og miksing, noe som særlig bruke for å få instrumenter og lyder til å gli sømløst over i hverandre og skaper særegne klanger.

GPS er et album som ikke får deg til å trykke på stopp-knappen eller forward-knappen så ofte, men noen innvendinger er dog på sin plass. Den kanskje største ankepunktet er at det noen ganger låter det litt vel påtatt resirkulering av gamle tricks av typen «splitte opp et vakkert parti med impov og støy». Dette er gjort før og blitt noe av en klisje innenfor mer eksperimentell rockemusikk.

Men når alt kommer til alt har dette endt opp med å bli ei skive jeg hører på utover den nødvendige delen som skal til for å få skrevet en seriøs plateanmeldelse. Ikke noe minus i boka mi, det.