Magic Pie

The Suffering Joy

En av skivene det har blitt knyttet størst forventninger til her til lands den siste tiden (innenfor den progressive sjangeren i hvert fall) har utvilsomt vært den etterlengtede og vanskelige tredjeskiva til Magic Pie. Nasjonens fremste symfoband har hittil levert to sterke studioalbum i form av Motions of Desire (2005) og Cirkus of Life (2007), og det er ikke uten grunn at bandets fans har sittet forventningsfulle i godt over tre år. Klarer østfoldingene å levere varene nok en gang?

Det er vel lite tvil om at Magic Pie har vært et av landets ytterst få symfoniske progband som kan sies å ha et særledes internasjonalt snitt over seg. Der hvor så alt for mange andre går i fallgruven som traurige kopiband, har Magic Pie ikke bare utviklet et særegent og velklingende sound, de viser også melodisk teft og fremragende musikalske ferdigheter, både individuelt og som gruppe.

Nytt siden sist er det at vokalist Allan Olsen har forlatt bandet, og at den nye mer metall-skolerte Eiríkur Hauksson har tatt over plassen bak mikrofonen. Dette har gjort Magic Pie noe tyngre og røffere i kantene på The Suffering Joy enn man har vært vant med fra tidligere. Der hvor musikken tidligere lå nærme band som The Flower Kings, Galleon og Unitopia, gir dagens utgave av bandet en like tydelig tilnærming til Dream Theater eller Shadow Gallery. Resultatet er uansett en typisk Magic Pie-utgivelse, gjennomsyret av deres sound og deres melodier.

Første halvdel av skiva består av suiten «A Life's Work», denne er inndelt i fire spor som strekker seg fra drøye minuttet til godt over kvarteret. Denne episke låten setter standarden for skiva, og leverer fra første øyeblikk gode "hooks" og imponerende instrumentering. «Headlines» og «Endless Ocean» fortsetter ballet, og her er det først og fremst den flotte harmoniske vokalen som setter sitt preg. Personlig føler jeg Haukssons stemme passer dette bandet enda bedre enn forgjengerens, og når flere i bandets også bidrar til det vokale blir lyden fyldig og god. «Slightly Mad» står for skivas tyngste og mest tempofylte bidrag, med det du bare kan drømme om av taktskifter, humørsvingninger og tekniske instrumentalpartier. «Tired» er sammen med introsuiten den mest typiske Magic Pie-låten på denne skiva, med klassiske symfogrep, vakre gitarlinjer og en svært melodisk tilnærming. Det hele rundes av med «In Memoriam», en dyster og mørk låt hvor bandet helt klart viser seg fra en ny, og ikke minst kledelig, side. I bunn og grunn er dette den mest varierte skiva nordmennene har laget hittil.

Av og til er det vanskelig å begrense seg når man skal gå gjennom en slik utgivelse. Det er mye å skrive om Magic Pie, om denne utgivelsen og om hver enkelt låt på skiva. Men streken må settes et sted, og for mitt vedkommende settes den streken med å fortelle at ventetiden er over, Magic Pie har trolig levert en av årets beste (ja, selv om vi bare har kommet til mars!) norske utgivelser, og The Suffering Joy vil trolig ende opp på topplisten over symfoniske progskiver for samtlige progressive tidsskrifter og nettsteder når året skal rundes av. Med andre ord; KNALL!