Etter det berømmelige jernteppets fall for drøyt ti år tilbake, har en ny generasjon søkende artister gitt seg til kjenne innen øst-europeisk rock. Det burde være tilstrekkelig å nevne navn som Kampec Dolores, Ser un Peyalero, Uz Jsme Doma, Korai Öröm og Urfaust; samtlige forener ulike stiler (balkansk folketone, industriell lyd, improvisasjon, neo-psykedelia, avantgardejazz, tungmetall) på et ofte forbausende helhetlig vis - med stor musikalsk effekt. Másfél er et hjertelig velkomment tilskudd til dette mangesidige treet.

Denne kvartetten (el-gitar/bass/trommer/altsaksofon) skaper lange, hypnotiserende og farverike lydkonstruksjoner som fremføres med drivende intensitet, tidvis repetitivt og tilnærmet monotont, andre ganger med utstrakt vekt på rytmiske brekk og pauser. Assosiasjonene går dermed i retning av et slags østblokkens svar på amerikanske postrock-grupper som Don Caballero, Dog Faced Hermans og kanskje tidlig Tortoise, men med den åpenbare forskjell at Másfél legger opp til en mer bevisst "progressiv" linje. Med dette mener jeg at enkelte av de strukturelle idéer og løsninger som ligger til grunn for oppbygningen av arrangementene, lett lar seg spore til etablerte artister som østerrikske PEST, den kanadiske jentegruppa Wondeur Brasse og Orthotonics fra USA - band som gjerne slekter like mye på RIO-type sangformer i tradisjonen etter Etron Fou Leloublan, som på pønk og new-wave.

Særegent for Másféls musikk er en nesten urovekkende slagkraftig "puls", noe som spesielt kommer til uttrykk gjennom måten hvorpå ett av instrumentene konstant later til å "opponere" mot en "angripende" rytmeseksjon med lumske harmoniske hensikter; fornemmelsen blir som av et marsjerende korps i taktfast tramp mot endeliktet, hvor enn det måtte være. Låtene er fra ca. 6 til 16 minutter lange, men "vanskeligheten" i denne musikken består i nyanser og varsomme pålegg til den rytmisk-harmoniske utviklingen i hver enkelt låt, ikke i stadige akkord-, stemnings- eller temposkifter. Nå hører det likevel med til historien at denne standhaftige stødigheten i seg selv antar en nokså imponerende karakter, noe som forteller mye om musikernes kvaliteter så vel enkeltvis som kollektivt - igjen et trekk som er betegnende for samtidens "postrock".

Viperagarzon står for undertegnede som et interessant og forfriskende møte med en obskur artistisk utpost, fullstendig løsrevet fra ethvert musikalsk nyhetsbilde en risikerer å støte på i omegnen.

© 2002 Tarkus Magazine