live
| Format | CD |
| Nasjonalitet | Sverige |
| Innspilt | 1999 |
| Utgitt | 2001 |
| Plateselskap | Ultimate Audio Ent.ertainment |
| Katalognr. | UAE disc 13 |
| Spilletid | 73:52 |
| Anmelder | Rikard A Toftesund |
| MATS & MORGAN live |
|||||||||||||||||||
|
|
||||||||||||||||||
Pr. 2001 er det to tiår siden batterifantomet Morgan Ågren og det blinde tangentvidunderet Mats Öberg innledet sitt kreativt fargesprakende og musikalsk virtuose samarbeid. Og hvilket bedre vis å markere dette, enn å utgi det beste og mest teknisk rystende lyddokumentet noensinne fra duoen? Assistert av band, vel å merke (el-gitar/bass/to ekstra keyboardister).
Finnes der en logisk grense for hvor kontrapunktisk og samtidig intenst dynamisk elektrisk musikk kan bli før det blir faktisk umulig for mennesker å fremføre den? Tja, Mats/Morgan får i hvert fall denne lytteren til å tvile. Nå har duoen - enten for seg selv, eller ilag med medmusikere - allerede levnet oss en rekke vitnesbyrd over evner. Imidlertid kommer ingen av deres tidligere ytelser opp mot den regelrette sjokk-faktoren i dette konsertopptaket. Her får vi et 100% artistisk-autoritativt konglomerat av pop, progressiv rock og reélle kunstmusikk-elementer, som lyder mønstret nettopp med den hensikt å sparke trynet inn på skeptikerne som stadig ser en nødvendig kontrast mellom hjerne-hjerte-fot-genitalier i musikalsk kontekst.
«Pop»-aspektet ved musikken er forøvrig temmelig nedtont denne gangen, ikke minst da materialet - mesteparten ferskt for anledningen - er fullstendig instrumentalt. Dette forhindrer ikke et ubestridelig muntert og fornøyelig preg fra å «menneskeliggjøre» musikken, uten dermed å avvæpne den overordnede, akademiske auraen i duoens uttrykk. Her ferdes spilleglede og raseri side om side, noe som smitter over på tilhøreren uten den minste bestrebelse; dette er lidelse og nytelse i ett, masochisme for ånd og kropp, som svartbrent Skånekaffe, Vreeswijk-ballader og Systembolag i ett!
Musikkstykkene er jevnt over lengre enn vanlig, fra 6-12 minutter. Likevel sitter man med ønsket om at tonene aldri skal utløpe, og sjeldent har jeg vel oppriktig følt 74 såpass kortvarige minutter på mitt musikalske sinn. Zappa smiler skjevt i barten fra sin posisjon imellom himmel og helvete (hmm... jorden?). Verdigere arvtagere enn Mats og Morgan kunne mannen neppe fått.
© 2001 Tarkus Magazine