MOOM bone idol
		Format CD Nasjonalitet UK Innspilt 1998/99 Utgitt 1999 Plateselskap Delerium Katalognr. DELEC CD 051 Spilletid 48:54 Anmelder Rikard Toftesund

Denne kvintetten fikk mye ros for sin debut-CD Toot for noen år tilbake, og personlig har jeg hatt høye forventninger til oppfølgeren. Moom skiller seg vesentlig fra brorparten av artistene på Delerium-labelen, ikke minst gjennom sin hardnakkede forfekting av verdien i det bevisst retrospektive; denne gjengen lever og ånder for det sene 60- og grytidlige 70-tall, og ser tydeligvis ingen grunn til å dekke over det med påtatt ironi eller kynisme.

Musikalsk forener gruppa impulser fra to distinkte leirer, nemlig tidlig Canterbury (Kevin Ayers, Delivery og særlig Caravan) og amerikansk vestkyst-sound (spesielt Grateful Dead ca. Mars Hotel og Blues for Allah), men leverer denne syntesen med en sjel og nerve som er helt egenartet. Moom har vært beskrevet som Englands svar på USAs Phish, men fremstår som et betydelig mer gjennomført alternativ; hovedingrediensene er a) sofistikerte og oppfinnsomme låt-arrangementer, krydret med uforutsigbare modulasjoner og instrumentale utflukter (dog alltid innen rammen av et "jordnært" sangformat), b) smarte og harmonisk avanserte melodiføringer som klistrer seg til membranen med en nærmest Steely Dan-aktig konsekvens, parert av døsige vokallinjer som sitter spikret til det verbale budskapet de drømmende tekstene formidler, og sist men ikke minst, c) JAMMING! Opp, ned, bort, tilbake, frem osv.

Det er især via disse partiene med uhyre suggererende jamming at Moom viser seg å være et usedvanlig samspilt rockeband, tidvis grensende mot det virtuose, og det er dette som gir Bone Idol utvilsom "progressiv" legitimitet. Jeg kan ikke huske å ha hørt 60-tallslegender som Quicksilver Messenger Service eller the Dead frembringe "lineære" improvisasjoner med tilsvarende driv, og dét sier ikke så rent lite; samtlige involverte (to el-gitarer, bass, hammond/piano, slagverk) er meget dyktige og håndterer alle musikalske aspekter med én og samme letthet.

For dem av oss som elsker disse sidene ved det vi kan kalle "proto-progressiv" rock, må Moom være en fantastisk live-opplevelse. Synd at vi aldri kommer til å overvære noe slikt; gruppas musikk når neppe frem til verken flertallet av eksperimentalistene eller den gjennomsnittlige neo-progfan, for ikke å snakke om indie-popperne som dirigerer konsertbransjen og påstår å kjenne "sin" fortid! Likevel er Bone Idol herved høyt anbefalt til alle med selv den fjerneste interesse for 60- og 70-tallsrock; hvem vet, kanskje er dette det nærmeste vi kommer en progressiv "party-plate"?

© 2002 Tarkus Magazine