Neal Morse

Testimony 2

Det er jo ikke akkurat første gangen vi anmelder Neal Morse her i Tarkus, men en liten introduksjon kan likevel være på sin plass. Siden avskjeden med Spock's Beard for snart ti år siden har Morse søkt mer og mer mot sine religiøse sider, og tematisk har alle hans soloskiver omhandlet hans kristne tro. Testimony var hans første utgivelse etter avgangen fra moderbandet, og årets Testimony 2 skal da tydeligvis være den direkte oppfølgeren til «debuten». I mellomtiden har den amerikanske låtskriveren, vokalisten og multiinstrumentalisten gitt ut hele fire progressive studioskiver og fire liveutgivelser (samt en rekke andre religiøse skiver på en ikke-progressiv label). Med andre ord snakker vi om en meget produktiv mann, noe som har kjennetegnet Morse helt siden starten med Spock's Beard og etter hvert også Transatlantic.

Gjengangeren på soloskivene til Morse har vært høy musikalsk kvalitet, religiøse tekster og pompøse symfoniske arrangementer. En annen fellesnevner har vært et tidvis stillestående musikalsk uttrykk, det vil si lite progresjon i måten å skrive musikk på. Til tross for fremragende evner både som musiker og låtskriver har våre gode venn Neal på mange måter kjørt seg litt fast, hvor han gjenskaper mye av den samme tematikken og musikken fra album til album fremfor å gå nye veier. Når det er sagt inneholder Testimony 2, så vel som flere av hans andre utgivelser, mye strålende musikk som både bergtar og imponerer. Men vi som har fulgt mannen gjennom årene med Spock's Beard og Transatlantic, i tillegg til solokarrieren, vet gjerne at dette også har vært tilfellet gjennom hele denne perioden. Vi snakker rett og slett om en komponist som tilsynelatende aldri blir tom for musikk, men som til tross for at han spiller progressiv rock har glemt hva det vil si å være progressiv i ordets riktige forstand.

Personlig har jeg et uproblematisk forhold til Neal Morse. Jeg er ikke blodfan, men setter pris på hans pompøse arrangementer, fengende melodier og positive atmosfære. Men man merker jo at gleden over et nytt album ikke er like stor som tidligere, når man uansett vet hva som kommer. Og det er vel en av de virkelig store gledene med å gå til innkjøp av ei ny skive? Spenningselementet er for meg ensbetydende med progressiv rock, og når dette mangler blir det fort at man ser mot andre mer nyskapende band.

For å gå nærmere inn på albumet kan jeg meddele at dette nok er gang er snakk om en dobbel utgivelse med tematiske inndelinger hvor flere låter hører sammen. To timer med symfonisk progrock bør kunne tilfredsstille de fleste symforockere der ute, men kan fort gi en liten overdose for dere andre. Låtene strekker seg, etter oppskriften, fra alt mellom tre minutter til nesten halvtimen, og høydepunktene er «The Truth Will Set You Free», «It's For You», «Seeds Of Gold» og «Crossing Over Mercy Street Reprise».

Konklusjonen blir vel at Neal Morse fortsetter i samme spor som tidligere, og om du er fan av hans tidligere materiale vil du nok kose deg like mye med Testimony 2 som du gjorde med Testimony. Det virkelige høydepunktet i hans solokarriere er fortsatt Sola Scriptura, så om du av en eller grunn har klart å gått glipp av denne mannen bør du starte der. Den nye skiva er godkjent, men neste gang bør amerikaneren ta flere sjanser enn dette!