Format	CD
Nasjonalitet	Sverige
Innspilt	1998
Utgitt	1998
Plateselskap	Mellotronen
Katalognr.	MELLOCD 008
Spilletid	57:17

av Sven Eriksen

Symphonic Holocaust er et interessant konsept. To musikere fra hver av gruppene Landberk og Anektoden har gått sammen om å arrangere musikk opprinnelig skrevet for skrekkfilmer. Dette framfører de så på sin karakteristiske måte.

Musikalsk er det majestetisk og mektig. Musikken skrider langsomt fram i et dystert, sørgmodig landskap fylt av mellotroner og en dyp, hvilende grunntone skapt av Stefan Dimles bassgitar. Noen ganger bygger det seg opp til et crescendo av lyd, andre ganger holder det seg nede i den mørke dalbunnen. Med unntak av en enkel kvinnestemme på ett av kuttene (Lullaby fra Roman Polanskis Rosemary's Baby, den mest kjente av filmene de har hentet musikk fra), er det fullstendig instrumentalt, og etter hvert som den ene sørgemarsjen avløser den andre bygger Morte Macabre et konsistent, men derigjennom også lite varierende lydbilde som forsterker og underbygger musikkens opprinnelse.

Særlig melodisk er det ikke. Det er da heller ikke det som kjennetegner filmmusikk. Over et ganske statisk bunnkomp faser ulike instrumenter ut og inn og skaper på den måten framdriften i komposisjonene. Reine Fiskes gitar og Nicklas Bergs mellotroner og andre tangentinstrumenter utgjør hovedtyngden av de instrumentale variasjonene. Spørsmålet er om komposisjonene fungerer på egenhånd, uten bildefølget som de er laget for å underbygge. Det gjør de etter min mening bare delvis. Som musikk isolert sett har komposisjonene for lite bevegelse og framdrift til at det blir engasjerende, og det til tross for at de framføres av noen av de dyktigste og mest særpregede musikerne vi har innenfor dagens rock. Som konsept fungerer det et godt stykke på vei, men når vi når fram til det nest siste sporet på platen, The Photosession (fra filmen Golden Girls) blir det for uinspirert og likt det vi har hørt før, det virker som om kondisjonen ikke holdt til mål, og utslitte stuper de over målstreken.

Til alt overmål har de helt til slutt lagt på en egenkomponert 18 minutter lang låt, som jeg mistenker å være en studio-jam mer enn et komponert musikkstykke. Instrumentene virker nokså tilfeldig lagt på hverandre over noen usedvanlig banale "riffs", og selv ikke en så dyktig gitarist som Reine Fiske samt tre mellotroner klarer å få dette til å bli annet enn et forferdelig langt gjesp. Jeg tok meg i gang på gang å kikke bort på timeren på CD-spilleren for å se om ikke dette snart tok slutt. Etter min mening hadde plata absolutt stått seg på å være disse 18 minuttene kortere.

Men la ikke disse innvendingene stoppe deg fra å anskaffe deg en spennende plate med mye å glede seg over. Det er prisverdig at noen tar store musikalske sjanser i en tid hvor det å kjøre "safe" paradoksalt nok forekommer ikke så rent sjelden også innenfor progressiv rock, som nettopp skulle være en motvekt til dette. Så det er ingen grunn for Morte Macabre til å gi seg med dette.

© 1999 Tarkus Magazine