Regressive lyster fornektes ikke på debutalbumet til denne italienske kvartetten (Hammond/piano/minimoog/vokal, el./ak. gitar, bassgitar, slagverk + tverrfløyte-gjest). 90-tallet frembragte nostalgitripper som Men of Lake, Standarte og Nuova Era, men overfor Odessa kommer nok samtlige til kort; dette er uten tvil det mest ensidig retrobaserte progbandet jeg har hørt de siste par årene. Og det er betydelig mer vellykket enn ovennevnte!

Med unntak av én 9-minutters affære, ligger alle låtene i 3-6 minutters formatet. Brorparten vektlegger den vibrerende, lidenskapelige stemmen til sangeren/tangentspilleren, samt et ofte innfløkt virvar av aktivitet fra gitaristen - noe som ikke akkurat distanserer gruppens musikk fra gamle rever som Biglietto Per L'Inferno, Jumbo, Semiramis, Alphataurus og JET. Generelt sett er det en overflod av 'forhistoriske' løsninger og momenter på Stazione Getsemani, og dette topper seg med cover-versjoner av klassikerne Alzo un muro elettrico (Rovescio Della Medaglia) og Caronte (The Trip).

Her er mange detaljer å elske for fans av eldre italo-prog, men det som likevel gjør albumet verdt en 'seriøs' lytt, er kvaliteten på låtmaterialet. Jeg synes oppriktig talt at flesteparten av Odessas idéer langt på vei overgår bandets åpenbare forbilder fra gammelt av, og hører med atskillig mer åpent hjerte til disse fire karene enn til jevne 'stoner-rockband' som Bigelf o.l.; i det minste får du visse strukturelle utfordringer på kjøpet hos disse. Kjøp Stazione Getsemani og kjenn håret flise seg!

© 2002 Tarkus Magazine