OHO

Okinawa
Bricolage

Amerikanske OHO er et ubeskrevet blad for undertegnede, men bandet har faktisk holdt det gående i den ene eller andre varianten siden starten av syttitallet. Her har vi to utgivelser, og på den første, Okinawa, beskriver de i innleggsheftet musikken sin som syv år for sent eller sytten år for tidlig når denne plata første gang kom ut i 1974 ( i det kuriøse formatet av fire 10 tommers ep-er i en metalboks...).

Jeg skjønner på mange måter bandets utsagn godt, for musikalsk hører liksom ikke til i 1974, året da Red kom ut og låt nesten 1990 og mer grunge enn mange grungeband. Selv om Okinawa har et distinkt syttitallspreg, er det kompositorisk sett preget av elementer som får det til å høre ut som tiden stoppet opp sånn rundt 1969. Det virker på mange måter nesten som at de hadde «glemt» at «The Summer Of Love» var over mange år før.

Referansene er mange, og man hører klart påvirkning fra tidlig Pink Floyd og Hawkwind og den litt poppete California-psykedeliaen. Det sniker seg også inn elementer av folkrock og noe som kan virke som, vel, av mangel på en bedre beskrivelse, en litt mer tilgjengelig og folky utgave Zappa a la tidlig Mothers. Det hele oppleves til tider litt famlende, noe jeg tror skyldes at de skal prøve på så innmari mye hele tiden – uten å alltid få det helt til. Det er ikke av de mest komplekse og samspilte band jeg har hørt, og sammenlignet med mange samtidige band, låter det litt klønete. Samtidig har de en sjarm og umiddelbarhet som smitter over på lytteren, og gjennom å holde låtene i området tre til fire minutter, gjør det det mulig å holde ut de verste blødmene. Alt i alt er skiva et grei tidtrøyte hvis man har sansen for protoprog og amerikansk psykedelia.

Den andre utgivelsen vi skal se på, er Bricolage, en samling av låter fra perioden 1983 til 2007. Selv om Okinawa ikke var noen enorm klassiker, er den likevel uendelig mye mer interessant enn Bricolage. Borte er sjangerblandingen og inn kommer et litt hjelpeløst poprockuttrykk med null personlighet. Mest av alt får meg til å tenke på bandet som en fattigmannsutgave av Jefferson Starship, i form av famlende poprock med slurvete spilte synthtrommer og en kvinnevokal som tidvis sliter med intonasjonen. Felles for nesten alle opptakene på Bricolage, er at de aldri finner et uttrykk som har tålt tidens tann spesielt godt, noe som gir få eller ingen plusstegn i boka mi.