Pain Of Salvation

Road Salt Two

Etterfulgt av den turbulente og suksessfulle utgivelsen av Road Salt One i 2010 og massive turnéaktiviteter som strekte seg helt til ytterpunktene Asia og Sør-Amerika tidligere i år, vil svenske Pain Of Salvation allerede i dag gi ut sitt åttende studioalbum, og som ventet har denne utgivelsen fått tittelen Road Salt Two nettopp fordi den fortsetter der den smått overraskende forgjengeren slapp.

Når jeg lytter til denne skiva for første gang så blir jeg jo ikke på nær så overrasket som jeg ble da først EPen Linoleum og deretter Road Salt One kom under fjoråret. Da ble jo bandets fans slengt i veggen i forundring over hva som hadde skjedd med bandet som de siste 12-13 årene hadde levert noe av det beste innen den progressive metallens historie. Frontfigur, låtskriver, gitarist og vokalist Daniel Gildenlöw har hatt for vane å ta hver utgivelse et steg videre, og det ene albumet skilte seg betraktelig fra det forrige. Men steget fra Scarsick til Road Salt-skivene har endret bandets uttrykk og stil fullstendig. I dag kan bandet bedre beskrives som et særedeles progressivt rockeband med hovedinspirasjon fra 70-tallets tungrock i form av storheter som blant annet Led Zeppelin og på en absurd og søkt måte også Jethro Tull i perioden rundt Aqualung. Spesielt lydmessig drar man tankene tilbake til denne epoken, og Pain of Salvation leverer som på forrige utgivelse en rå og uraffinert rockeutgivelse som nesten gir følelsen av å ha vært spilt inn live til tider.

Fansen må nå revurdere sitt ståsted i forhold til bandet og finne ut om dette nye originale lydbildet er hva man er ute etter. Noe du uansett vil oppdage etter å ha hørt gjennom Road Salt, er at Pain Of Salvation virkelig er et unikt og særegent band. Har du fulgt bandet siden begynnelsen vil du få en enda sterkere følelse av dette. I min relativt korte levetid har jeg til gode å finne mer enn en håndfull band som i like stor grad som disse svenskene har vært i stand til å vise så sterk kunstnerisk sans for å det skrive musikk. Dette er progressivitet i ordets virkelige betydning, og Daniel Gildenlöw er en av sjangerens fremste låtskrivere og utøvere i en verden hvor progressiv rock har gått fra å være utelukkende kunstnerisk utfoldelse til å bli en traurig hyllest av sin barndoms største helter. Litt satt på spissen selvsagt, men vi trenger typer som Gildenlöw, i samme grad som vi trenger Steven Wilson, nemlig for at noen skal kunne redefinere hva progressiv rock er i dag, og samtidig gjøre den tilgjengelig for et annet publikum enn bare de gamle gubbene som nekter å godta en moderne tilnærming til sjangeren.

Jeg er fortsatt av den formening av at bandets tidlige skiver er deres beste. Perfect Element pt. 1 og Remedy Lane er for meg definisjonen på et perfekt Pain Of Salvation som var noe av det fremste innen metallsjangeren i årevis. Det betyr ikke at jeg ønsker et nytt Perfect Element pt. 1 eller et nytt Remedy Lane, det var nemlig nok med ett av hver. Hva er vel bedre enn å få ei skive i postkassa og ikke ane hva du skal forvente? Er du ute etter forutsigbarhet kan du heller kjøpe ei skive av Kaipa eller Neal Morse, men er du ute etter utvikling, musikalske nyvinninger eller bare et band som evner å levere fra øverste hylle uavhengig av hvilken retning de velger å gå i, så er Pain Of Salvation et band for deg.

For å runde av denne altfor lange anmeldelsen kan jeg beskrive denne skiva som ganske ulik forgjengerne på den måten at man her har gått bort i fra den typiske konseptskiva med en kronologisk fortelling. Her får man flere parallelle historier som du på sett og vis må plassere sammen mens du hører musikken. Road Salt-skivene utfordrer lytteren på et tematisk nivå så vel som musikalsk, og det er meget interessant å følge tekstene gjennom de ulike og komplekse låtene som finnes på skiva.

Alt i alt et flott album fra et band som igjen forsøker å bryte sine musikalske grenser, og som ved noen runder i spilleren står igjen som et absolutt høydepunkt i musikkåret 2011 så langt. Kjøper du skiva kan du like godt investere i første del i samme slengen, selv om jeg personlig setter årets utgivelse høyere enn fjorårets.