Pallas

XXV

Pallas har for meg alltid vært det britiske neoprogbandet som bare nesten har fått det til. De har holdt på like lenge som IQ og Marillion, men har havnet i skyggen av disse to «flaggskipene» for neoprogen. De har manglet IQs låtskrivertalent og Marillions sans for såvel fengende låter som stemningsskapende framføring. Og det er ingenting som tyder på at ting vil forandre seg med årets utgave, XXV. De følger samme oppskrift som de har gjort siden The Sentinel i 1984. Det er mektige lydbilder og plenty av dramatikk, men utover det til dels voldsomme soniske førsteinntrykket, mangler mye av materialet deres substans. Ser man bprt fra akkurat dette, er XXV på mange måter et imponerende stykke arbeid. Det er jobbet mye med det lyd- og arrangementsmessige, det låter flott og det medfølgende heftet er pakket med sci-fi-illustrasjoner. Med sterkere komposisjoner kunne dette blitt en skikkelig knallskive!