Ryan Parmenter

Sad Men

I Tarkus nr 46 anmeldte vi Parmenters forrige album, en plate bestående av i hovedsak nokså lettbente poplåter. Men som medlem av gruppa Eyestrings og nevø av Disciplines frontfigur Matthew Parmenter, har han også andre strenger å spille på. Og på Sad Men viser han en helt annen side av seg selv – en side som har lagt vekk småmunter popmusikk til fordel for en atskillig dystrere utgave med kraftig skjelinger til skiver av onkel Matthew og for eksempel Peter Hammill.

I motsetning til mye av Hammills senere musikk, som kan virke nokså umelodisk til tider, har Parmenter et godt grep om melodikonstruksjon. I tillegg er de relativt hjemmesnekrede arrangementene fulle av overraskende vendinger. Åpningskuttet «Cost Analysis» er sparsomt instrumentert med elpiano og akustisk gitar som hovedbacking, men det er en sterk melodi som står støtt uten hjelp av utenforliggende hjelpemidler. Ellers merker vi oss den vakre «Training Wheels» hvor Parmenters skjøre stemme i starten er akkompagnert kun av piano, før et instrumentalt mellomparti brått river det vakre bildet i stykker med skjærende, dissonante lydkaskader. Like vakker er «Helping Hand», en instrumental pianolåt med et klassiskk tilsnitt, som etter hvert får følge av flere instrumenter. Beethoven møter en instrumental utgave av Hammill.

Sad Men er, som tittelen antyder, en samling triste sanger, noe som står i sterk kontrast til ikke bare Parmenters forrige album, men også til det faktum at han har tilbragt mye av tiden mellom de to seneste albumene som standup-komiker.

«Reboot» er en tøff rockelåt med buldrende piano og masse mellotronsamples, og selv det faktum at rytmene er datagenerert blir knapt noe ankepunkt, det funker faktisk fint. Tidvis er det mye Discipline å høre i låta. Avslutningslåta «Wasted» er en sørgmodig, men ganske majestetisk og pompøs låt med mange av kjennetegnene til symfonisk prog. Fine instrumentalsoloer veksler med såre vokalpartier i det som blir en flott avslutning på en skive som til tross for sin noe hjemmelagde finish vinner på sterkt låtmateriale og helhjertede framføringer. Anbefalt!