Phideaux

Snowtorch

Phideaux Xavier og hans stadig voksende gruppe har hatt en jevnt oppadgående kurve fra den lovende, men uferdige Fiendish i 2004. De har etter hvert funnet en formel som fungerer godt; tung, smådyster musikk med sterke melodier og et tydelig Peter Hammill/VdGG-preg over musikken. Platene deres har stort sett alltid vært handlingsmettet, det vil si at det stadig har skjedd nye ting, sterke temaer kommer som perler på en snor og driver musikken framover på en eksemplarisk måte.

Snowtorch skiller seg i det ytre ikke mye fra sine forgjengere, men det er kanskje ørlite mindre variasjon både i arrangementer og i selve komposisjonene. Og for første gang aner vi en tendens til at de roter seg inn i langdryge temaer som de sliter med å komme ut av igjen, noe som blant annet kommer godt til syne i instrumentalene «Celestine» og «Blowtorch Snowjob». De har kanskje også i litt for stor grad begynt å resirkulere ideer fra tidligere skiver.

Når det er sagt er det allikevel et imponerende stykke arbeid de presenterer. Her er vakre, små melodier satt opp mot mektige, tunge partier, og med tolv musikere som inkluderer tre keyboardister, fiolin, sax, melodisk perkusjon, fløyte og cello, blir lydbildet aldri ensformig. Likeens at flere vokalister (av begge kjønn) deler på vokaljobben.

Det har ikke vært lett for Phideaux å toppe sitt forrige album (Number Seven) som etter undertegnedes mening er det beste de har produsert til nå, men de har funnet seg godt til rette i sin egen, etter hvert lett kjennelige stil, og viser på ny at de er et av de aller sterkeste kortene progscenen anno 2011 har å skilte med.