Boris Savoldelli

Biocosmopolitan

Selv om han skriver sin egen musikk, er Boris Savoldelli først og fremst en stemmekunstner, og Biocosmopolitan er i sin helhet dedikert til å demonstrere dette. Der forgjengeren Protoplasmic (2009) var et eksperimentelt album, er det denne gangen tydelig at Savoldelli har ønsket å lage noe mer folkelig. Den korteste og enkleste måten å oppsummere albumet på er kalle det acapella. Uten problemer kan Savoldelli utropes til den italiensk Bobby McFerrin, Men en så enkel sjangerbenevnelse øver ikke Biocosmopolitan rettferdighet. Acapella-framføringen er bare en metode for å lage multiharmonisk musikk som hopper mellom sjangrene med ustoppelig energi og munterhet. Her er det mye jazz, men også swing, folketoner, renessanse og world music, særlig sør-afrikansk mbaqanga. Alt sammen er framført med mye og markant humor. Med et par unntak er alle låtene innspilt utelukkende med hjelp av mikrofoner og stemmemanipulerende teknikk.

Produksjonen og arrangementet er særs raffinert og Savoldelli virker svært fornøyd med seg selv. Som anmelder på et prog-forum er dette noe jeg strengt tatt ikke burde si, men iblant blir albumet litt vel mye selvtilfreds i sin lydlige perfeksjon. Slike innvendinger varer heldigvis ikke lenge om gangen, for det er umulig å ikke la seg rive med av stemningen. Med Biocosmopolitan har funnet Savoldelli funnet en fungerende balansegang mellom det kunstneriske og det underholdende. Det finnes ingen kjedelige øyeblikk her.