Toxic Smile

I'm Your Saviour

Toxic Smile har lang fartstid i moderne prog (de platedebuterte i 2000), men i lengre tid var det stille rundt dem. Med I'm Your Saviour er de tilbake med kraft, fynd og nesten like mye pompøsitet som tittelen antyder. Toxic Smile er et band med en for så vidt tydelig musikalsk agenda, selv om det tar en liten stund å identifisere den. Åpningssporet «Liquid Wall» (som også er det lengste på albumet) gir inntrykk av vi har å gjøre med et typisk prog-metalband som skjelner ørlite grann til klassisk Genesis. På de påfølgende sporene veksler imidlertid Toxic Smile uanstrengt mellom metalriff og akustiske ballader i et overveiende symfonisk lydbilde. Innimellom røper bandet også jazz-inspirasjoner, særlig på et par av de mer melodiøse sporene. Genesis-preget blir forsterket av Larry B., som har en elendig diksjon, men en skarp og sjelfull stemme som kan minne om Peter Gabriels. Stemmen hans mangler fylde, men går høyt nok til å merkes, selv under de tyngste arrangementene.

Likevel er det ikke tvil om at blandingsforholdet akustisk/hardt symfonisk sørger for mye friskhet i et overveiende mørkt og hardt album, og at også Larrys stemme drar fordel av dette. I'm Your Saviour kunne ellers lett ha druknet i overdådige arrangementer som slo hverandre i hjel. Prog-tradisjonen tro avsluttes albumet med en mer bombastisk sak (som for øvrig er tittelsporet), men veien dit er spennende og velklingende.