TREY GUNN BAND the joy of molybdenum
		Format CD Nasjonalitet England Innspilt 2000 Utgitt 2000 Plateselskap Discipline Global Mobile Katalognr. - Spilletid 52:31 Anmelder Trond Gjellum

Det er over 3 år siden Trey Gunn slapp sin imponerende The Third Star, et album som med sin sjangerblanding, virtousitet og komposisjonsteknikker utgjør en av perlene innen moderne eksperimentell rock. Med TJOM prøver han å følge opp denne, og på mange måter lykkes han.

Som på foregående album er det Warr touchgitaren (et 10 eller 12-strengs instrument som er en krysning mellom en Chapman Stick og en bassgitar som er hans hovedinstrument) Med en Warr-gitar kan han bruke såkalte tappingteknikker som muliggjør at han kan lage komplekse melodi- og rytmelinjer. Dette unike instrumentet utnytter Gunn til fulle for å kunne frembringe særegne og interessante lydbilder. På skiva trakterer forøvrig også mellotron, theremin, radio og barytongitar.

TJOM går på mange måter i fotsporene til The Third Star, og dette både på godt og vondt. Han har beholdt det mangfoldige og nyanserte lydbildet, og komposisjonene inneholder nok av rytmiske og melodiske finurligheter som vekker interesse. Rent stilmessig lar det seg vanskelig gjøre å trekke åpenbare sammenligninger til andre band eller artister, men Gunns musikk har paralleller til endel øst-asiatisk musikk (særlig i rytmikken), arabisk musikk, litt senere King Crimson (bruken av soundscapes og lange flytende meloditemaer) og fusion i samme landskap som endel av bandene på det nå nedlagte plateselskapet CMP.

Trommeslager Bob Muller står sterkt i fokus med sin bruk av diverse etniske trommer og perkusjon, og hans totale kontroll over alle instrumenter skaper et rytmisk bakteppe som støtter perfekt oppunder musikken. Tony Geballe bidrar med gitar, men hans rolle er generelt neddempet hele albumet igjennom.

Det som er synd med TJOM, er at dette på mange måter er oppskriften fra The Third Star en gang til. Noen av temaene er skremmende lik riff fra The Third Star, og noen steder får det hele nesten et slags musikalsk resirkuleringspreg enn nybrottsarbeid. Jeg hadde ventet mer utvikling fra en såpass kreativ og allsidig musiker. Ikke forstå meg dit hen at dette er dårlig- det er bare skuffende å merke stillstand hos en musiker av så høy klasse som Gunn tross alt representerer. Men til tross for ankepunktene, er skiva verdt å låne et øre til (mye takket være en fantastisk produksjon). Så jeg velger meg mye heller denne enn mye annet som har kommet ut av tilsvarende musikk i det siste.

© 2000 Tarkus Magazine