Hva er progressiv rock anno 2011?
– og hvem skal definere sjangeren?

La oss slå fast med en gang: Det er ikke nødvendigvis oss. Altså Tarkus. Som skal definere hva prog er og ikke er. Selv om vi har levet med og skrevet om progressiv rock i en mannsalder. Noen av oss helt siden sjangeren oppsto på slutten av 60-tallet.

For verden endrer seg og musikken med den. Vi har selv mer enn én gang uttrykt lite sympati med artister og band som ikke ønsker eller evner annet enn å resirkulere gamle helter og musikalske teknikker. Så ligger det også i begrepet «progressiv» at musikken skal være i forkant, eksperimentere med form og utførelse, være nyskapende. Og «progressiv rock» indikerer at det skal skje innenfor et rock-format.

Hvorfor gidder vi å ta opp dette forslitte temaet enda en gang?

Vel, som dere sikkert har oppdaget, har Tarkus-sidene ligget i dvale en god stund. Etter hvert som både redaksjonen og mengden «frivillige» har krympet, har vi blitt mer og mer avhengig av hver enkelts «tilgjengelighet» for å produsere stoff. Når da tilfeldighetene vil at vi samtidig har hatt andre oppgaver vi har måttet prioritere, så har Tarkus-sidene blitt lidende.

Samtidig har det tilflytt oss en del musikk i denne perioden som avsenderne nødvendigvis må ha definert som progressiv rock (hvorfor skulle vi ellers ha fått det?). Og da er vi ved sakens kjerne. Veldig mye av denne musikken avviker nemlig kraftig fra vår definisjon av «prog». Og da blir jo et betimelig spørsmål om det er de eller vi som har den rette definisjonen.

Ikke så rent lite av musikken vi har fått kan klassifiseres som metal – og ikke nødvendigvis prog-metal. Her er alle typer, fra enkel hardrock til ekstrem svart- eller doom-metal. Er dette den nye progen? En god del er ren rock uten snev av nytenkning. Hva gjør at disse musikerne tror at Tarkus er rett kanal? Er det noe vi ikke har fått med oss i vår dvaletilværelse? Eller det som ikke er noen av delene, bare enkel, uengasjerende musikk? Ikke bare er musikken i våre ører uinspirerende, men det blir også lite inspirerende for oss som anmeldere å skulle skrive engasjert om den.

Ok, så er vi kanskje på kollisjonskurs med den «nye progen», men det betyr ikke at vi kaster kortene uten kamp. Vi vil fortsette å slåss for den nyskapende, eksperimentelle og intelligente rocken, for musikere som vil noe med det de lager og som er villige til å gå langt for å få det til. Dette er «vår» progressive rock. Så får resten av verden heller gjøre som de vil.

For at våre lesere allikevel skal få et innblikk i hva dete gjelder; her er en kort gjennomgang av 25 av de platene vi har mottatt:

66CRUSHER (Norge)
Blackest Day
Kraftfull gitarprog, men lydmessig uten variasjon og totalt sett fattig på nyanser. Med kun gitar, bass og trommer i instrumenteringen, krever det mer i alle ledd for virkelig å få lytterne til å sitte opp og bli engasjert. Solid håndverk, men lite å bli inspirert av.

CELLOUT (Sverige)
Superstar prototype
Stressende progmetall som strengt tatt har pent lite å tilby utover slitne riffs og gamle klisjeer. Kanskje finnes det noe spennende godt gjemt blant alt øset – for å være ærlig har vi ikke orket å finne det ut…

COMBAT ASTRONOMY (UK)
Flak Planet
Martin Archer, Mick Beck og Mike Ward utgjør denne trioen som spiller brutal og fremmedgjort industri-prog. Lydbildet domineres av ymse blåseinstrumenter (som alle tre spiller), men også «dronete» backingspor kombinert med improvisasjoner (eller en slags «frijazz»). Det er imponerende både i konstruksjon og framføring, men lyttingen krever sin mann. Musikerne er forøvrig involvert i mange ulike prosjekter, og både Archer og Ward er eksempelvis å finne i gruppa Army Of Briars som spiller avantgardistisk folkrock (omtalt i Tarkus nr 54).

COPERNICUS (USA)
Cipher and Decipher
Vi har anmeldt Copernicus tidligere – New York-poeten som resiterer sine dikt til improvisert jazzformulert musikalsk akkompagnement. Definitivt en tilegnet smak, og selv om det er masse uforutsigbarhet og originalitet, er det kanskje ikke alles form for uforutsigbarhet og originalitet…

DER WEG EINER FREIHEIT (Tyskland)
Agonie (EP)
Ekstrem metal, og det er vel skivebom å sende en slik plate til oss som i de fleste tilfeller vil synes at dette er ren tullemusikk. Skal liksom være dystert og svart, men blir mest av alt komisk.

DOG AGE (Norge)
On The Garish Isles
Denne gruppa, som snart kan feire 25-årsjubileum, er ute med sitt sjette album med lett Beatles-inspirert psykedelisk pop med små drypp av noe som med litt godvilje kan kalles prog. Det hele er enkelt og upretensiøst. Bandmedlemmene har bakgrunn fra andre band som DeLillos, Ym-Stammen og Sister Rain, og musikken kan godt sies å være et amalgam av disse. Plata vil nok appellere mest til lyttere med psykedeliske preferanser, men det er uansett forfriskende å høre et norsk band som behersker denne sjangeren så godt som Dog Age gjør.

DRAGON EYE MORRISON (UK)
The Kodiak (EP)
Det åpner rolig, men vi skjønner fort at de lover noe mer enn de kan holde, for ganske snart er vi over i hesblesende vræling og hurtigtogspilling blottet for nyanser. Det er noe med slik metal – alt låter likt både i produksjon og framføring. Hver av de fire låtene har noen rolige sekunder hvor de viser at de har mer inne, men tydeligvis liker de aller best bare å gi jernet…

DTES (USA)
Lost And Gone Forever
Et konseptalbum – eller kanskje snarere en rockeopera akkompagnert av enkel, energisk rock. Det er lite variasjon både i lydbilde og komposisjoner, noe som gjør at låtene flyter i hverandre og det hele ender opp som en ganske anonym affære. Det virker ikke som det er lagt særlig vekt på at musikken skal forsterke det tekstlige innholdet, det aller meste går mer eller mindre i samme tempo og med samme uttrykk. Et helt OK album, men som forsøk på prog blir det rimelig mislykket.

GRAND ELK (Norge)
Grand Elk (EP)
Kvartett med standard rockbesetning – to gitarer, bass og trommer. Gitaristene spiller som de var på audition for Anekdoten, gruppa forsøker forsiktig å trå utenfor at A4-rock-konsept, og på sitt beste produserer de både heftig og hørbar musikk, men ofte blir det litt mye REM-takter. Ikke noe dårlig plate, men prog er det knapt… eller?

GUNGFLY (Sverige)
Lamentations
Konseptalbum laget av Rikard Sjöblom (Beardfish). Melodisk, enkelt og fengende med influenser fra såvel stadionrock som Yes og Foo Fighters. Musikken mangler litt både personlighet og originalitet, men vil nok kunne appellere til lyttere med preferanser for streit rytmikk og nynnbare melodier. Albumet kommer med en bonus-skive i form av en konsert-DVD.

HAN UIL (Nederland)
Dark In Light
Han Uil har bakgrunn fra grupper som Antares og Seven Day Hunt og på dette, sitt andre soloalbum, presenterer han en symfonisk anlagt musikk med skjelinger til såvel Camel som melodisk neoprog. Han er dyktig både som gitarist og vokalist og musikken legger seg behagelig midt på treet – energisk, men ikke for «heavy», melodisk uten å bli ren pop. Det er med andre ord akkurat passe avansert på alle måter. Når det i tillegg er over gjennsomsnitt gode komposisjoner, blir resultatet et album som er vi kan anbefale innenfor sin sjanger.

INVERTIGO (Tyskland)
Next Stop Vertigo
Relativt enkel og nokså uspennende neoprog/poprock. Noen knep fra Camel, noen fra tradisjonell AoR-rock, og på sitt beste er det slett ikke ille, men de evner strengt tatt ikke å fenge over tid til tross for at de forsøker å «progge det opp» med litt samplet Hammond og Mellotron. Alt i alt blir det for snilt og pregløst.

MARBIN (Israel/USA)
Breaking The Cycle
En typisk MoonJune-utgivelse, det vil si strengt tatt mer jazz enn rock. Gitar, sax, bass og trommer og et musikalsk konsept som tidvis gir assosiasjoner til Soft Machine rundt volum 4-6. Flinke musikere (de har blant annet med trommeveteran Paul Wertico) og de gangene de beveger seg utenfor det rene jazzbildet (eksempelvis blues i «Bar Stomp» og noe bortimot pop i «Western Sky»), har det definitivt mye for seg – også for folk med andre musikalske preeranser.

NOVEMBER HOMECOMING (Norge)
On The Ground
Heller ikke noe prog-album, derimot ganske så festlig popmusikk med kvinnelig vokal, kontrabass, piano, trompet og sax. Litt country, litt jazzpop, enkle småkoselige låter framført med sjarm og eleganse. De finner neppe mange fans i progmiljøet, men de har talent og stil, og vi vil ikke bli overrasket om vi får høre mer fra dem.

RANDOM TOUCH (USA)
Reverberating Apparatus
Random Touch skal i hvert fall ikke ha dét på seg at de ikke er eksperimentelle. De er derimot akkurat det i så stor grad at det i våre ører knapt blir musikk igjen. Trioen Scott Hamill (gitar), James Day (keyboards) og Christopher Brown (trommer/vokal) genererer lydkollasjer som spenner fra det knapt hørbare, via resitasjon og «tilfeldig hamring/plukking på instrumenter» til ren og skjær ulyd. Ikke for flower Kings-fansen, akkurat.

RICK RAY BAND (USA)
Can't Lie Hard Enough
Mannen som ga ut skiver hyppigere enn andre skifter skjorter, har moderert frekvensen noe, men fremdeles sender de oss skiver med rendyrket hardrock som i enda større grad enn tidligere lener seg mot blues, ikke minst på grunn av vokalist D. Corrigan. I 1970 kunne dette med litt godvilje ha blitt betegnet som protoprog, i dag derimot…

SBB (Polen)
Blue Trance
Det har tidvis vært ganske trist å følge SBB – ubestridte veteraner i den polske progscenen – gjennom utallige mer eller mindre uinspirerte og kjedelige utgivelser. Og selv om deres seneste plate, Blue Trance, ikke er det dårligste de har produsert, er det likevel langt mellom høydepunktene der de framfører sin nokså alvorstunge og anstrengte blues-befengte musikk som nok i større grad enn tidligere i tillegg framstår glatt og polert.

SLP (Canada)
Perception
Instrumentalmusikk av en kvartett frontet av cellisten Sébastien Lépine. Instrumenteringen borger for et litt annet lydbilde, og med inspirasjonskilder som King Crimson, Pat Metheny og Gentle Giant, burde det være duket for en musikalsk festforestilling. Nå klarer de til tross for dette ikke alltid å engasjere i en plate som blir litt for lang og følgelig blir det også litt for langt mellom høydepunktene.

SONISK BLODBAD (Norge)
Blue Room (single)
Sonisk blodbad er duoen Ole Christensen og Håvard Tveita, og på de to låtene som utgjør denne singelen utforsker de et lydlandskap med slektskap til Aphex Twin. Det er neddempet og ikke utpreget melodiøst, men de maler interessante lydbilder som gjør at man blir sittende og lytte framfor å la musikken bare flyte forbi, noe som ofte er lett med denne type musikk. Baksiden er uten vokal og har således litt mindre å ta tak i med sine repetitive bølger av synthakkorder og enkle meloditoner. Ambient er ikke for alle…

STAR ONE (Nederlad)
Victims Of The Modern Age
Star One er nok et av Arjen Lucassens mange prosjekter, og Victims Of The Modern Age er enda et konseptalbum/rockeopera. Det blir fort klisjéfylt musikk, men Lucassen skal ha kredit for å skrive gode temaer og «hooks» som lett fester seg i hodet. Har du først sans for denne grenen av progen, er Star One noe av det bedre du kan få tak i akkurat nå.

TRAVELLERS (Polen)
A Journey Into The Sun Within
Fersk utgivelse på Metal Mind, men metal er det slett ikke, dette nye prosjektet tiil Wojtek Szadkowski (Collage, Satellite). Derimot er det ganske kjedelig poprock med litt «etnisk» og «mystisk» stemning. Hadde låtene hatt mer substans, kunne albumet kanskje hatt noe for seg, men i steden har det blitt ganske så søvndyssende – og vokalist Robins «fantastiske» stemme, som det messes om på promoskrivet, må jeg tilstå at jeg har vanskelig for å få grepet på.

TRIOXYDE (Canada)
Hey Carlos
Gruppa har eksistert i tjue år og har på denne tiden transformert seg fra en powertrio til en atskillig mer neddempet kvartett som har nærmet seg et lett jazzrock-uttrykk. Fremdeles er Jean Francois Girauds gitar naturlig nok hovedpersonen i denne plata, som forøvrig er en hyllest til Carlos Santana. Han har fått selskap av et elpiano, men siden det er snakk om en ren instrumental-skive, blir Hey Carlos dessverre nok en plate med flinke musikere som lager uengasjerende musikk – i hvert fall for et progpublikum.

UTOPIANISTI (Finland)
Utopianisti
Verken utopisk eller pianist, derimot et finsk «hurra-meg-rundt»-ensemble som spiller nokså uklassifiserbar «storbandjazz» i høyt tempo og med mange ulike musikalske elementer kastet på hverandre. Innpå et snes musikere er involvert, og selv om musikken vanskelig kan kalle «prog», inneholder låtene mange av de samme tilnærmingene til musikk som det vi setter pris på i den progressive rocken (som eksepsjonell instrumentbehandling, uforutsigbarhet og et nokså avslappet selvbilde). En festlig skive!

XASTUR (Tyskland)
Portal Of Sorrow
Black metal, men black metal med en vri. Dette er musikk full av symfoniske dissonanser og en underliggende dyster stemning som makter å mane fram bilder av sorg og død som er helt annerledes enn det man normalt forbinder med denne sjangeren. Selvfølgelig finner vi også her mange av de vanlige black-metal-effektene, men de lesses ikke uhemmet på oss, slik at resultatet blir en spennende musikalsk miks med appell langt utover «menigheten». Ekte dommedagsmusikk, med andre ord.

ØRESUND SPACE COLLECTIVE (Sverige/Danmark)
Sleeping With The Sunworm
Man skal være en tålmodig person for å hanskes med ØSC. Traurige jammer som virkelig aldri tar slutt kan gjøre selv sindige nordmenn krakilske. Jeg er fullt klar over at det er folk som liker dette, og ære være dem for det, men for undertegnede er livet for kort til å brukes på timelange liringer uten klart mål og mening over én, eller i beste fall to akkorder. Det er ingen utvikling å spore i jammingene, ingen oppbygging, ingen dramaturgi, bare endeløse repetisjoner.