Intervju med Lars Fredrik Frøislie fra
In Lingua Mortua

Trond Gjellum

Det nye In Lingua Mortua-albumet Salon des Refusés traff rett i hjerterota til en anmelder sugen på noe mer enn det som spys ut i bøtter og spann med merkelappen «prog» i våre dager. Salon des Refusés er ei skive som fortjener så uendelig mye mer oppmerksomhet enn den hittil har fått av et «progressivt» publikum. For å avhjelpe dette, lurte jeg på om hovedmannen bak prosjektet,Lars Fredrik Frøislie (kjent fra band som Wobbler og White Willow) kunne ta seg tid til å svare på noen spørsmål, og her følger resultatet av en givende mailutveksling gjort i en stri førjulstid...
I begynnelsen


Når så In Lingua Mortua dagens lys og hva var de viktigste grunnene til at det ble startet?


- In Lingua Mortua ble dannet i 1999. Jeg følte ekstremmetalsjangeren var spennende, med rom til eksperimentelle krumspring, egentlig i langt større grad enn slik Wobbler var på den tiden (som ble dannet noen måneder før In Lingua Mortua). Mens Wobbler ofte er idyll og skogstur, som selvsagt er vel og bra, er In Lingua Mortua mer introvert; en reise inn i mørket, jo mer ukomfortabelt jo bedre. Til tider har det vært en kanal for å få ut for eksempel aggresjon. Jeg bruker helt klart musikk som terapi, og kun i visse sinnsstemninger holder jeg på med de ulike bandene og prosjektene. Om jeg ikke er 100% inne i den musikalske verdenen og stemningen som kreves, blir det ikke helhjertet.


 

Er det et mer eller mindre soloprosjekt eller er det andre som også har et ord med i laget?


- Jo, man kan nok kalle det et soloprosjekt, ettersom jeg bestemmer, kommanderer, dirigerer og skriver all musikken. Det kan igjen sees i sammenheng med Wobbler, hvor alt blir kjørt gjennom kverna hvor alle har noe å si. Begge deler har selvsagt sine positive og negative sider.


Merkelapper

Hva er dine største inspirasjonskilder med tanke på dette bandet?


- Når det kommer til Salon des Refusés, hørte jeg knapt på noe metal i det hele tatt da de låtene ble skrevet. Det gikk mest i King Crimson, Univers Zero, Gentle Giant, Magma, Van der Graf Generator, Yes, Amon Tobin, Ligeti, Kraftwerk, Banco del Mutuo Soccorso, Led Zeppelin, Änglagård, Arti & Mestieri, SFF og så videre. Man finner også endel barokkmusikk oppi der et sted (Kapsberger, Santiago de Murcia), en del jazz (Coletrane, Davis, Buddy Rich), filmmusikk (Goblin, Fabio Frizzi). Innen metallen vil jeg trekke frem Burzum, Slayer, Thorns, Voivod og Darkthrone.


In Lingua Mortua skiller seg rent umiddelbart ut fra det gjengse rockeband og kan vel kalles et metallband. Eller er det mer enn det? Er du i det hele tatt opptatt av sjangrer?


- Ja og nei. Jeg deler musikk inn i sjangeren god/dårlig og hører på det meste. Når det kommer til In Lingua Mortua er det meste lov og jeg vil definitivt utvikle det videre inn/bort/tilbake/frem i nye retninger.
Jeg husker f.eks. Jørgen og jeg diskuterte nivået på saxofonen, at det burde være akkurat så høyt at en som vanligvis kun hører på Slayer kunne like det. Så det var hele veien en balansegang, at det skulle være breibeint metal på den ene siden og prog rock eller «noe annet», eventuelt «ikke-metalsk» på den andre. I den sammenheng hadde det vært artig å gitt ut en remix der gitaren tas bort, så man hører alt som ligger under; et parti som kan høres ut som trashmetal blir plutselig som tatt ut fra et David Lynch soundtrack.


Det er også flere sider ved måten jeg tilnærmet meg materialet da det ble til. På en side kan jeg ta inspirasjon fra for eksempel en polkamelodi og transformere og «metallifisere» den. Eller jeg kan tilnærme meg et sjangermessig uttrykk, altså gå den motsatte veien ved å ta utgangspunkt i metallen og bevege meg mot andre sjangere ved for eksempel instrumenteringen.

 


Bruk av mellotron og analoge synther gir musikken et markant særpreg. Men jeg synes også det kompositoriske og harmoniske skiller det ut fra mengden av metal/metalinspirerte band i våre dager. Drypper det ting inn fra det du gjør med Wobbler og White Willow her også? Hvor er de største likhetene og forskjellene mellom In Lingua Mortua og Wobbler/White Willow?


- Wobbler, og til dels White Willow, er langt mer demokratisk og mer standard band hvor man øver, spiller konserter og alt det der. In Lingua Mortua derimot er enn så lenge et studioprosjekt, hvor jeg trekker i alle trådene. Inspirasjonskildene til de nevnte bandene er derimot ikke så forskjellige. Men der for eksempel Wobbler er helt rendyrket 70-talls prog, er In Lingua Mortua mer fritt til å blande alt mulig. Jeg følte for eksempel ikke det var noe unaturlig å bruke samples av Miles Davis eller Buddy Rich oppi det hele, eller å blande filmmusikk, jazz, prog, klassisk, country, electronica eller annen musikk som tiltalte meg.


- I White Willow er nok Jacob sjefen, og er kanskje nærmere In Lingua Mortua i tankegangen når det kommer til den totale friheten til å kunne blande sjangere (selv om man selvsagt ikke skal utelukke at Wobbler utvikler seg i nye retninger). Selv om det er godt å slippe all kranglingen et band medfører, er det et desto større ansvar. Men det er jo ekstra stas når plata har fått så gode anmeldelser som den har fått til nå. Å la andre ta seg av andre instrumenter, forbedre melodier, arrangement, det å kunne presentere et tema for noen som videreutvikler det, osv. er riktignok noe jeg savner fra tid til annen. Niklas fra svenske Shining slapp jeg derfor til for å skrive teksten til den siste låta på plata.


En annen likhet mellom Wobbler og In Lingua Mortua var i særlig stor grad på Salon des Refusés det å ta i bruk vintage utstyr. "Hvordan ville det låte om man spilte inn en black metal-skive på 70-tallet"-aktig tankegang.
Skrikende vokalister, senebetennelse og ute-saxofon...


Hvordan er innspillingen gjort?


- Det meste er i mitt hjemmestudio, med unntak av trommer og re-amping som ble gjort i studioet til min fetter Jens Petter (Tinfoil audio). Gitaren var det verste og mest tidkrevende. For det første er jeg en utrolig dårlig gitarist, så det meste er lagd på keyboard – noe gitaristene som spiller på plata ikke akkurat var så glade for (en forstrakk til og med hånda i forsøk på å ta et av grepene, og hadde smerter i hånda i flere uker etterpå). Jeg var til tider litt bekymret for å få klager fra naboene i blokka da Jørgen kom med ute-saxofonen sin og da Niklas lå og skreik på gulvet i tre døgn i strekk. Men jeg har ennå ikke fått noen klager, noe jeg tror har en sammenheng med at jeg fakket noen tyver som brøt seg inn hos naboen rett før de innspillingene fant sted, så jeg fikk løsere tøyler.


Du har satt sammen en meget interessant og annerledes besetning med mange forskjellige typer av instrumenter. Hadde alle musikerne erfaring med denne type musikk?


- Nja, til dels. Munkeby hadde ikke gjort så mye metal på denne tiden, og ifølge han selv var møtet med den musikken viktig for utviklingen av Blackjazz-plata til Shining, siden dette var før hans møte med Enslaved og Ihsahn. Hallvard Hagen fra Xploding plastix har ikke gjort noe metalrelatert siden den klassiske Kvist-skiva "For kunsten maa vi evig vike". Anders Blystad, kjent fra det gode gamle progbandet Dionysos, er vel heller ikke så metalorientert, og det samme kan muligens sies om Ketil Einarsen. Men det var ikke noe problem, heller en fordel ettersom jeg ville bringe inn ikke-metalske-elementer.


Du spiller i tillegg til keyboards og gitar, også trommer på skiva. Jeg var ikke klar over at du var en såpass habil trommeslager. Hvor lenge har du spilt trommer og hva er forbildene?


- Det har alltid stått noen trommesett i bikkjehuset (øvingshuset på gården ved Hønefoss), så jeg har spilt trommer siden jeg var 12 år. Jeg vil påstå jeg øvde mer på trommer enn keyboards på 90-tallet (uten at det nødvendigvis trenger å være så mye, men det ble fort en time om dagen). I en live-setting var det meget interessant å oppleve den enorme forskjellen det faktisk er mellom å være trommis, som dirigerer alt fra tempo til intensitet, dynamikk og så videre, og det å være keyboardist, som gjerne ligger og flyter litt i bakgrunnen. Om det ikke er prog da.. men likevel...

 


- Når det kom til slik speed-tromming, eller hva man skal kalle det, så kjøpte jeg en dobbelt-basstrommepedal nøyaktig ett år før trommeinnspillingen av Salon des Refusés og øvde utholdenhet og teknikk temmelig intenst. Tydeligvis gjorde jeg det galt ettersom jeg fikk senebetennelse i det ene beinet. Det hjalp heller ikke å bruke et gammelt Ludwig-sett, som ikke egentlig egner seg til slik tromming, men jeg var fast bestemt på å bruke det. Alt skulle være så stort som mulig: de største cymbalene og trommene jeg fant. St det var fra 1974 skadet selvsagt heller ikke. Videre skulle det slås så hardt det overhodet var mulig. Av trommeforbilder kan jeg nevne John Bonham, Bill Bruford, Phil Collins, Mattias Olsson, Buddy Rich, Christian Vander, Daniel Denis og Jon Christensen . I forbindelse med In Lingua Mortua vil jeg trekke frem Frost og Fenriz.


På en scene?


Hva er planene fremover?


- Jeg tenkte at den neste skiva skulle bli mer primitiv. Jeg vil få større fortgang i maskineriet ved å gjøre det meste selv; kutte ut gitaren og erstatte det med instrumenter jeg spiller; clavinet, wurlitzer, rhodes, hammond, moog, chamberlin, mellotron, og så videre. Kjører man disse instrumentene gjennom noen fuzzpedaler og en (Fender) Twin Reverb får man en massiv vegg av fuzz og bass som forhåpentligvis vil gjøre gitaristene overflødige. Både Van der Graaf Generator og ELP klarte seg jo bra uten gitar. Jeg har forøvrig mange låter igjen fra Salon des Refusés, men jeg vil at skive tre skal blir vel så forskjellig som skive en og to, så det burde bli noe helt nytt. Vi får se. Men jeg vil ikke bekymre meg om det ennå, det er så mange andre prosjekter jeg må gjøre ferdig før den tid.


Skiva bærer preg av mye overdubs og stemmer. Er det meningen at dette skal kunne fremføres live?


- Nei, men det hadde vært artig å prøvd seg på iallefall en gig for å se om det lar seg gjennomføre. Men da må man ha en overmenneskelig gitarist, eventuelt kjøre på med flere keyboards som substitutt for gitaren. Jeg har hjulpet et del andre black metal-band med noe live-keyboards, og da ble det stor suksess å kjøre clavineten gjennom Marshall-riggen. Ellers skal det sies at jeg med alle mine band og prosjekter skiller veldig mellom live og studio. Jeg har ikke noe imot at studioalbum inneholder elementer man ikke får gjenskapt live.


Og med det sier vi takk til Lars Fredrik Frøislie og ønsker In Lingua Mortua lykke til i framtiden.