Back Door

Sven Eriksen

Ron Aspery og Colin Hodkinson var kompiser og i 1969 spilte de sammen i Eric Delaney’s Showband, en jazztrio som den sommeren hadde et 6-ukers engasjement – noe som de to unge ambisiøse musikerne ganske fort gikk lei. Så når lokalene var ledige på ettermiddagen, slepte de inn en gammel båndopptaker og lekte seg med helt andre typer musikk. På disse mer eller mindre improviserte sesjonene lagde de skissene til låter som et par-tre år senere skulle dukke opp på Back Doors debutalbum.

Asperys grenseløse saxblåsing og Hodkinsons meget spesielle bass-spill – han brukte bassen som et soloinstrument, en miks av bass og gitar. Han spilte like gjerne riff som akkorder, og de to alene kunne produsere mer intens musikk enn dobbelt så store band.

Mot slutten av året flyttet de to kameratene til London, Aspery som session-musiker mens Hodkinson ble med i Alexis Korners band. Samtidig fortsatte de å jobbe fram ideer, og da de fant trommeslageren Tony Hicks (nei han spilte ikke i The Hollies), startet de innspillingen av et utvalg demoer. Disse demoene sendte de til alle de store plateselskapene, men fikk avslag fra samtlige: «Ingen gitar, ingen vokal – ingen kontrakt».

Men de tre musikerne lot seg ikke stoppe av det. De flyttet tilbake til Blakey, Yorkshire hvor de opprinnelig kom fra, og de spilte jevnlig på en lokal pub. Ryktene om det ekstraordinært gode bandet gikk, og de trakk etterhvert fulle hus. Eieren av puben var så fornøyd med dette (og samtidig var han en stor fan av gruppas musikk) at han lånte dem penger slik at de fikk spilt inn et album, noe de gjorde på to dager. De fikk produsert ett tusen eksemplarer som de solgte på konserter. Ett av eksemplarene havnet hos Charles Shaar Murray i NME som ga det en fantastisk omtale. Nå begynte snøballen å rulle. De ble engasjert til å spille oppvarming for Chick Corea på Ronnie Scott’s i London og plateselskaper, som bare måneder tidligere hadde sparket dem ut, sto nå i kø for å signere.

Til slutt valgte de Warner som startet med å re-utgi gruppas debutalbum. Albumet Back Door viser en gruppe med større forkjærlighet for jazz og blues enn for rock. Det som allikevel gjøre dem interessante er deres originale tilnærming til musikken, enten det er egenskrevet jazz eller coverversjoner av amerikanske blueslåter. Aspery har en ren og behagelig, men samtidig intens tone i saxen mens fløytespillet har likheter med Ian MacDonald i King Crimson. Tony Hicks har tydelig jazzbakgrunn og spiller atskillig løsere enn en rock-trommis ville ha gjort.

Colin Hodkinson er musikeren som i størst grad bidro til at Back Door skapte seg et navn. Ikke at han nødvendigvis var en bedre musiker enn Aspery, men hans bruk av bassen innehadde en scenemessig imponatoreffekt som den mer tilbaketrukne Aspery ikke matchet. Men selv om bass-spillet til Hodkinson nok var mer avansert enn bassister som Jack Bruce, John Entwhistle og Chris Squire (som alle hadde prøvd seg med å bruke bassen som et soloinstrument), var han atskillig mindre sofistikert enn til eksempel Jaco Pastorius (eller Victor Wooten idag). Likevel, hans særegne tilnærming til spillemåte for eksempel i «Lieutnant Loose» (et solostykke for bass) er uansett imponerende. Aspery står fram som en melodiøs og samtidig «fri» saksofonist, spennende å lytte til selv for oss som i utgangspunktet ikke akkurat er blodfans av instrumentet som sådan.

Albumets musikalske kvaliteter gjorde at Warner ga dem ny tillit, og for innspillingen av LP nummer to reiste gruppa til USA og produsent Felix Pappalardi. 8th Street Nites er en videreføring av det musikalske konseptet fra debuten – instrumental jazz med bluesinfluenser. Forskjellen er at mens debuten er bortimot 90% jazz, er vektfordelingen noe jevnere her med coverlåter av såvel Leadbelly som Robert Johnson. Hodkinson introduserer også vokal (han var ifølge seg selv den «minst dårlige» vokalisten). Stemmen hans funker forøvrig helt OK i denne settingen.

Produksjonen er flere hakk bedre (det skulle da også bare mangle) og det musikalske spekteret er noe større. Aspery introduserer elpiano (som han koblet til en wah-wah-pedal) og Hicks er noe mindre forsiktig på trommene. Det betyr at Back Door fungerer mer som rock-gruppe og framstår mindre som et Hodkinson/Aspery duo-jazz-stunt. Teknisk har de tre gutta tatt noen steg, de har blitt «flinkere», platas hovedproblem er at låtmaterialet blir noe for anonymt og mangler litt sårt tiltrengt variasjon.

Mellom gruppas andre og tredje album skjedde noe av en forvandling. De dempet deler av den instrumentale ekstravagansen, dvs. Hodkinson kuttet ut mesteparten av soloraidene og akkordspillet og tok rollen som en mer «vanlig» bassist, de la bort de aller fleste jazz-raptusene og erstattet det med rock – og de fikk med seg Dave MacRae (ex Matching Mole og Nucleus) på keyboards.

For dem som hadde dyrket Back Door for deres jazz og Hodkinsons bass-eskapader, kom Another Fine Mess som en gedigen nedtur. Derimot gjorde plata at de fikk større innpass blant prog-publikummet. Fra åpningskuttet «I’m Gonna Stay A Long Long Time» (med Peter Thorup på vokal), signaliserer de at de har tenkt å bli et prog-jazz-rock-band fra nå av. «Blakey Jones» er tidvis i samme gate som mye av det for eksempel Brand X drev med. Gruppa bruker mye elektronisk prosessering av instrumentene (heller ikke Asperys sax slipper unna denne behandlingen). Til «Detroit Blues» hentet de inn Michael Gibbs til å skrive et strykerarrangement og den komplekse komposisjonen «The Spoiler» er ett av to kutt med Bernie Holland (ex Hummingbird/Jody Grind) på gitar.

På slutten av albumet røyner det litt på. «Streamline Guitar» er en ordinær blueslåt, «Manager’s Shirt» er et forsøk på å spille litt småmunter jazz mens «The Dashing White Sergeant» er en parodi på… på ett eller annet. Man kan forstå at seriøse jazzfans avskrev Back Door.

Gruppa dro så på turné med ELP og de hentet inn Carl Palmer som produsent på sitt fjerde album, Activate, i 1976. Nå var de igjen redusert til en trio, men trommis Hicks var erstattet med Adrian Tilbrook, fordi de etter eget utsagn trengte en trommeslager som kunne slå hardere. Aspery hadde tatt over tangentene i tillegg til saxen (fløyta hadde forsvunnet med 8th Street Nites) og live forsøkte han til og med å traktere både sax og keyboards samtidig. Activate er nok gruppas «tyngste» album, men mesteparten av den kreative drivkraften som la grunnlaget for gruppas opprinnelige suksess var borte, erstattet av enkle riffs, volum og rocketrøkk.

Back Door var blitt en «power trio»! «Dragonfly» hadde ikke så rent lite til felles med «21st Century Schizoid Man», «Speedwalker» var ikke stort mer enn et riff mens «Cryin’ Inside» er tøff bluesrock. Litt typisk er at flere av låtene er uten sax, Aspery bruker mye tid på elpiano. Allikevel, fra et rent prog-synspunkt er trolig Activate det mest interessante albumet, fordi det i motsetning til de andre albumene har et genuint rock-utgangspunkt.

Kommersiell suksess uteble allikevel fremdeles og de fikk ikke fornyet kontrakt med Warner. Følgelig ble gruppa oppløst og musikerne gikk hver til sitt, Aspery til sessionarbeid for blant annet David Coverdale og Roger Chapman, Hodkinson til et samarbeid med Jan Hammer. Senere var han innom såvel Spencer Davis Group som Whitesnake(!).

I 2002 ga plateselskapet Hux ut live-samlingen The Human Bed som består av tre fine konserter innspilt for BBC i 1973-74 og året etter kom originalbesetningen sammen og spilte inn albumet Askin’ The Way som inneholder 13 nye låter av Aspery/Hodkinson pluss nye versjoner av et lite utvalg eldre ting. Her hører vi et mye mer avslappet, sofistikert og selvsikkert band – på mange måter bedre enn de noensinne hadde vært. De hadde planer om en turné, men Aspery var ikke ved sin aller beste helse og rett før jul samme år døde han. De hentet inn en erstatter (Rod Mason), gjorde noen få konserter, men da også Tony Hicks døde i 2006 var Back Door ugjenkallelig historie – det vil si, Colin Hodkinson holder gruppas arv ved like gjennom bandet Colin Hodkinson Group og albumet Back Door Too! som kom i 2008.

To kjente bootlegs med Back Door eksisterer, den snaut 20 minutter lange Live In London 1973 som viser gruppa fra en avslappet, jazzete side (og med topp lyd) og den atskillig mer ujevne (både musikalsk og lydmessig) A Live Decade 1976-1985, dog med glimt som en energisk versjon av «Catcode».

Back Door var en sjelden hybrid i grenselandet jazz/blues/prog, et band som hele tiden gikk sine egne veier og aldri prøvde å låte som noe annet enn seg selv. Tar man seg først tid til å bli kjent med diskografien deres, er det en gruppe man alltid kan vende tilbake til og få spennende musikalske opplevelser med.