Battles

Trond Gjellum

Battles så dagens lys i 2002 og fikk allerede fra første stund en god del oppmerksomhet i New Yorks musikalske undergrunnsmiljø med sitt helt spesielle musikalske heksebrygg. Bakgrunnen fra «mathrock»- band som Don Caballero og Lynx, frijazz, verdensmusikk og pop, ga bandet et mangfoldig sound som mer enn én kritiker og konsertgjenger ville si var tuftet like mye på syttitallets prog som på moderne alternativ rock, jazz og electronica. Et par ep-er utgitt i 2004 lovet godt, selv om noen følte at de ikke helt hadde klart å kaste av seg påvirkningen fra sine gamle band og komme opp med noe som helt var deres eget.

Men i mai 2007 forelå så Mirrored, deres første full-lengdealbum, og all tvil kan med denne utgivelsen legges til side om bandets evne til å skape noe som er nytt og eget. Etter å ha bivånet bandet på årets Øya-festival her i Oslo, er jeg også helt sikker på at vi har med et band å gjøre som kan bli en vital skaperkraft innenfor en musikkscene som sårt har trengt fornyelse.

I motsetning til mange søkende og eksperimentelle rockeband, legger ikke medlemmene i Battles skjul på at de liker klassisk prog, og særlig bassist Konopka har flere ganger uttrykt sin nesegruse beundring for Robert Fripp som gitarist og albumene Fragile og Close To The Edge med Yes. Men la ikke disse referansene forlede deg til å tro at dette er et band som låter som sine kilder og uten forbehold gjør alt de kan for å gjenskape fortiden. Med Mirrored har Battles nemlig skapt et album som kombinerer det beste av mange verdener. Omslaget på albumet viser bandets instrumenter inne i et glassbur, og man tar seg i å tenke at dette er gutta som setter instrumenter og instrumenthåndtering i fokus. Men dette er ikke ei skive med minimal musikalsk verdi og fokus på instrumentonani, for dette bandets styrke ligger i det at de heller har adoptert syttitallsproggens vilje til kompromissløs eksperimentering og plassert dette inn i en samtidig kontekst. Resultatet er et album som på mange måter fremstår som den logiske forlengelsen av grensesprengende band som Yes sine symfoniske lydmalerier, Gentle Giants finurlige rytmikk, Van Der Graaf Generators styggvakre stemninger og Magmas demoniske tyngde, storslagenhet og vokal brukt som et instrument.

Paret med påvirkning fra stilarter som Krautrock, post-rock (les: Tortoise i det tyngre og mer «progga» hjørnet) og såkalt «math rock», evner Battles å skape en helt særegen syntese av da og nå, kanalisert gjennom moderne studioteknologi med alle de muligheter det innbærer til redigering og manipulasjon av lyd. Men i bunnen av hver låt ligger en god melodisk ide, og det er i denne vellykkede blanding av enkle, nynnbare og tiltalende melodier over komplekse instrumentale baktepper, at bandets styrke ligger.

Å gå i dybden i hver låt på denne skiva, ville føre for langt, så la oss heller ta utgangspunkt i tre låter som viser bredden og styrken i bandets uttrykk. Åpningskuttet «Race: In» møter deg umiddelbart med en hektisk linje spilt på kanten av skarptromma. Så legges det på en repetitiv gitarlinje, en linje til og deretter kommer Braxton inn med .... plystring! Dette er første gang bandet inkluderer (i hovedsak ordløs) vokal i noe særlig grad på sine utgivelser, og de makter å bruke det konstruktivt som et instrument, og er med på å gi den tette og komplekse musikken større emosjonell dybde, varme, og til og med anstrøk av humor (bruken av pitch shifter på stemmen får deg til å tenke på Smurfene møter King Crimson...) Deretter fyller bass og keyboards inn med rytmer og linjer som understøtter den enkle, men velfungerende melodilinja. Det vibrerer og pulserer og bare venter på å koke over, og til slutt løsner det i form av et parti fullt av tighte brekk, tøffe unisone løp mens trommene hele tiden ligger under og holder et stødig beat, litt slik Jaki Liebzeit gjorde til sitt kjennemerke i Can. En pangstart av en låt!

«Rainbow» er platas lengste kutt, og kanskje det som mest får deg til å tenke på «tradisjonell» prog i ordets utførelsesmessige stand. Det har en relativt kompleks struktur med en åpning som begynner med noen lange støt i trommer, bass og gitar som det spilles en enkel melodilinje over. Deretter bringes det rett over i et parti med utrolige tette og tøffe passasjer der bandet løfter begrepet samspill opp på et nytt og til nå uhørt plan. Dream Theater: eat your heart out! Deretter går det over i et litt mer monumentalt parti som minner om åpningen før det toner ut med et vokalparti med en melankolsk lydende og (i mine ører) uforståelig tekst som sakte fades ut. Når disse drøye åtte minuttene toner ut, sitter du garantert andpusten og imponert tilbake.

«Race: Out,» er platas siste kutt, og kanskje det som best viser bandets evne til å gjøre bruk av moderne innspillingsteknologi til å berike musikken. Det åpner med en imponerende oppvisning i hvordan man kan få moderne digitalteknologi til å høres ut som et av gamle dagers eksperiment med å spille tape baklengs. Nye elementer introduseres hele tiden, og inntil en trommevirvel snur det hele på flekken. Og vips: der var vi plutselig inne i et lende fylt av manipulering av instrumenter, soundscapes, enkle melodilinjer spilt på lekesynth, alt sammen i en slags dialog med hverandre, der den ene spør og den andre svarer. Alt dette mens en stødig trommerytme og en repetitiv gitarlinje holder det hele sammen.

Mirrored er i mine ører ei unik skive fra et unikt band, selv om den ikke er uten lyter: tidvis kan det bli litt vel hektisk, og bandet hadde ikke hatt vondt av å roe seg litt ned noen ganger, slik at det dynamiske spennet til tider ble større. Men generelt er dette ei skive som markerer seg som imponerende nyskapende og sofistikert uten at den på noe som helst tidspunkt virker oppblåst, pompøs og tilgjort. Hvis det er det finnes noen eller noe der ute som vil menneskeheten godt, sørger den eller det umiddelbart for at Battles blir store.