Brother Ape

Henrik Fjørtoft

Dette er historien om tre brødre som ikke er brødre… Bli kjent med Brother Ape

Av alle de progressive nasjonene ute i den store verden er det spesielt ett land som skiller seg ut som en av de aller største bidragsyterne, nemlig vår gode nabo Sverige. Helt siden sjangerens glansdager har svenskene skrevet, spilt inn og fremført musikk som muligens bare USA og England kan hamle opp med i form av både kvalitet og kvantitet. Man kan si hva man vil om våre venner i øst, men musikk kan de lage, og innenfor den progressive sjangeren finnes det et hav av både kjente og mindre kjente band som jager et gjennombrudd. Blant deres best skjulte skatter finner vi et band som heter Brother Ape, som tross for sine fire solide album og sin moderne tilnærming til musikken fortsatt ikke er å finne i verken musikkforretninger eller platesamlinger der ute.

Det var en gang…
For å finne ut mer om bakgrunnen til Brother Ape må man gå et stykke tilbake i tid, hele tre tiår for å være nøyaktig. I 1979 spilte Stefan Damicolas (vokalist og gitarist) i et band kalt Abduhlas Profeter, hvor man fremførte klassisk tungrock i stil med storheter som Deep Purple, Led Zeppelin og Black Sabbath. Under denne perioden studerte Stefan sammen med Max Bergman (trommer og perkusjon) i Stockholm, begge for å bli snekkere, og de to fikk etter hvert god kontakt. Før de visste ordet av det var Max den nye trommisen for bandet, og ikke lenge etter fikk de også selskap av Gunnar Maxén, en bassist som allerede hadde vært innom bandets øvinger ved flere anledninger.

De første årene til trioen bestod av mye jamming og eksperimentering. De ønsket å få en best mulig musikalsk kommunikasjon og kjemi seg i mellom gjennom å «finne hverandre» i musikken de spilte. Mesteparten av dette ble spilt inn live i øvingslokalet som en fremtidig referanse. Etter et par år søkte gjengen nye utfordringer, og de følte at en dyktig tangentspiller var det bandet manglet. Mange kvinner og menn var innom i denne perioden, men ingen ble værende lenge. I 1985 endret dette seg da Peter Dahlstrøm (som i 2005 forlot bandet av personlige årsaker) ble en fast del av den daværende besetningen. Med synth som en permanent rolleinnhaver i bandet ble den symfoniske rocken dyrket i større grad enn de tyngre elementene bandet hadde lekt seg med tidligere.

Med inspirasjonskilder som UK, Genesis, Kansas og Yes var ikke utgangspunktet for bandet så ulikt det som så mange andre band i samme tiår hadde. Men samtidig som kvartetten dyrket den symfoniske rocken, hentet man også mye av sin musikalske inspirasjon fra Weather Report, Pat Metheny Group, Keith Jarret og andre lignende artister. Allerede her så man konturene av et band som ville eksperimentere med det beste fra to verdener, nemlig symfo og jazz. Dette førte også til at svenskene valgte å legge bandnavnet på hyllen for et nytt og mer definerende navn, men det skulle bli en vanskeligere prosess enn planlagt.

Brother Ape
Til tross for musikalsk fremgang og et stabilt bandmiljø ble det ingen utgivelser for kvartetten, det ble bare med egne innspillinger i øvingslokalet. Bandet har hele tiden sagt at det aldri har ligget økonomiske motiver bak deres kjærlighet for musikken, og selv om man aldri har kunnet leve av dette har man likevel ofret både tid og penger for å gjøre det man liker best. Utover på nittitallet begynte man likevel å få et nokså respektert navn rundt om i miljøet, det i en periode hvor bandet fortsatt ikke hadde funnet noe passende navn. Navnet Brother Ape dukket etter hvert opp som det beste alternativet blant over 300 forslag fra bandmedlemmene, og dette har de siden beholdt. Dette navnet skulle ta utgangspunkt i at alle i bandet var likeverdige uansett bakgrunn og opphav, som musikalske brødre.

Hansi Cross og Progress Records
Navnet på mannen som endret alt for Brother Ape var Hansi Cross. For én gangs skyld tok en ekte forretningsmann tak i det bandet aldri hadde gjort selv, nemlig å få musikken deres opp og frem. Han tok bandet ut av kjelleren og inn i lokalene til den selvstendige labelen Progress Records. Herfra så man seg aldri tilbake.

Undertegnedes første møte med Brother Ape kom ikke lenge etter da deres første utgivelse On The Other Side endelig ble utgitt ved dette selskapet, et album som i utgangspunktet stod ferdig allerede i 2003 etter at bandet hadde sporadisk vært i studio i halvannet år. Siden utgangspunktet kun spilte inn til drøye 37 minutter valgte man i tillegg å spille inn to ekstra låter, og resultatet ble utgitt som bandets første fullengder i 2005. På denne tiden forlot Peter bandet, og de stod nok en gang igjen som en trio i form av Stefan Damicolas, Gunnar Maxén og Max Bergman.

Musikalsk sett befant Brother Ape seg i sjiktet mellom Genesis, Zappa, Weather Report og Saga, med andre ord en salig blanding av symfo, fusion og AOR. Her snakker vi både pompøs, rytmisk og velspilt progrock med sterke melodier gjennomgående, men det skal også sies at svenskene stortrives i de vakre og mer akustiske landskapene. Vokale harmonier var heller ikke sjelden kost fra Brother Ape, og den nærmest Jon Anderson-lignende Damicolas setter definitivt sitt preg på bandets uttrykk. Bandet som ble skapt ut fra 70-tallets hardrock hadde fullendt sin forvandling til et moderne progband.

Fra utopi til turbulens
For første gang som trio under navnet Brother Ape tar Stefan, Gunnar og Max nå musikken et steg videre med sitt nye album Shangri-La. På mange måter blir denne skiva et mer tilgjengelig album enn forgjengeren, mer konsist og med enda sterkere melodier. Hele albumet viser den enorme musikalske forståelsen musikerne innehar, og samspillet er kanskje det mest imponerende med hele skiva. Også denne gangen har man laget plass til et bredt og variert spekter av låter, alt fra jazzete og rytmiske partier til melodiske perler og akustiske ballader. Låten «New Shangri-La» er for meg den låten som stikker seg mest frem på dette albumet, og muligens som bandets beste i det hele tatt, som en låt som innehar alle de beste elementene av musikken deres samlet på bare seks minutter.

Med nok en utgivelse på baken begynner bandets sound å sette seg, men det betyr ikke at Brother Ape var tilfredsstilt. Som et ekte progband skal, søkte man nye musikalske utfordringer, og i 2008 kom III på markedet, og som tittelen tilsier er dette bandets tredje fullengder. Her tok de et stort steg i retning et mer jazzete og fusioninspirert uttrykk. Trioen eksperimenterer mye med rytmer, både fra trommer og bass, samtidig som dette mikses med den alltid like levende og særegne vokalen til Damicolas. Det er delte meninger som III, mye grunnet at bandet går litt bort fra den ultramelodiske siden de viste seg fra på Shangri-La. Samtidig klarer man nok en gang å fornye seg fremfor å tråkke opp sine gamle fotspor. Uansett er det ingen tvil om at skiva er den som krever mest av lytteren.

Samtidig som bandet er på sitt mest innovative venter man stadig på å kunne ta steget til en større scene. Likevel har man god support fra både fans og plateselskap, og bandet fortsetter den fine trenden med å levere sitt fjerde studioalbum i 2009, bare drøye året etter det forrige. Først kom en femspors EP, før albumet dukket opp bare måneder i etterkant. Som album samler Turbulence noen av de beste elementene fra de to foregående skivene, det rytmiske og jazzete møter det pompøse og melodiøse. Som vanlig er gitaren og vokalen til Stefan fremtredende i melodiføringen, men rytmeseksjonen i form av bass og trommer er også svært utslagsgivende for hvordan dette høres ut. Dette er retro og moderne samtidig, og her møtes 70-tallet og 00-tallet i en herlig fusjon.

Hva nå?
I dag er Brother Ape nok en gang i studio for å sette til livs mer av sin jazzete og melodiske progrock. Ryktene sier at et nytt album står for tur i løpet neste år, og er vi heldige får vi også kanskje muligheten til å se hva den svenske trioen har å by på i livesammenheng. Av økonomiske årsaker er det selvsagt vanskelig for et slikt band å turnere utenfor egne landegrenser, men om man klarer å få opp interessen for bandet her til lands er ingenting umulig.

Men hva kan vi egentlig forvente av Brother Ape i fremtiden? Dette flotte bandet består av tre strålende dyktige musikere som alle er allsidige og innovative innenfor sine instrumenter. Steget fra å være et band på et lite plateselskap som selger et tre- eller firesifret antall skiver, til å bli et band som kan leve av musikken, er forferdelig lang. Det er ikke lenger snakk om ungfoler dette, langt i fra, selv om man kun har fire utgivelser på baken. Samtidig er det jo også begrenset hvor lenge man kan holde på med dette uten å kunne tjene litt penger på det. Men dette er jo en del av problematikken rundt den progressive sjangeren i moderne tid, det er altfor langt mellom de internasjonale gjennombruddene. For å være helt ærlig er jeg sjeleglad for at det finnes musikere som Stefan Damicolas, Max Bergman og Gunnar Maxén der ute, ildsjeler og musikalske diamanter som kun er forebeholdt oss som virkelig går utover vår egen uvitenhet for å oppdage denne musikken. Det er på grunn av slike mennesker at progressiv rock fortsatt lever i dag, og så lenge alle parter godtar denne ordningen er vi forhåpentligvis trygge på fremtidige bidrag fra slike artister.