Cardiacs

Sven Eriksen

Vi utbasunerte så freidig da vi startet denne artikkelserien for et par nummer siden at vi utelukkende skulle ta for oss artister som ikke tidligere hadde blitt omtalt i Tarkus, men Cardiacs har blitt presentert i «Arkivaren»-serien ikke bare en, men to ganger. På den annen side vil vi jo ikke risikere at noen av dere skulle ha gått glipp av dette fantastiske bandet, så derfor gjør vi et unntak fra prinsippene (og det kanskje ikke for siste gang…).

Cardiacs er ikke noe nytt band selv om hovedtyngden av produksjonen deres ligger på 90-tallet, Allerede på midten av 70-tallet holdt Tim Smith på med å spille «stupidly fast and unnecessary taxing instrumental weird shit» sammen med lokale kamerater, noe som etter hvert utviklet seg til bandet som først skulle bli kjent under navnet Cardiac Arrest – senere forkortet til Cardiacs. Brødrene Smith har vært med fra starten, men besetningen har ellers skiftet relativt hyppig.

Cardiacs er at av få band som har fått en egen musikkstil tilegnet seg – «pronk». Som navnet sier er det en blanding av prog og punk, og det er en god beskrivelse av musikken. Punkens råhet og energi koblet med progens kompleksitet og uforutsigbarhet. De har selv listet sine inspirasjonskilder som XTC, Gong, Gentle Giant, tidlig Genesis og Frank Zappa – og de er mer ekstreme enn dem alle. Mens Tim Smith synger som Peter Nicholls, spiller bandet som om de skulle ha en viss mann i hælene.

Samlingen Archive 1977-79 presenterer et band som på alle måter er veldig uferdig, men som framviser en friskhet og et stå-på mot som med tydelighet viser at det ikke skorter på ambisjonene. Selv om punk-influensene nok er tydeligere her enn på de senere albumene, er eksempelvis en låt som «Piffol Four Times» både så kompleks og «progressiv» i strukturen at enhver punker ville grått sine modige tårer (i tillegg til at den inneholder temaer som bandet tar opp senere i karrieren), mens «T.V.T.V» har noe nesten Gentle Giant’sk symfonisk over seg. På den annen side er «My Trade Mark» ren punk i form.

I tiden fram til sitt første ordentlige album, A Little Man And A House And The Whole World Window, i 1988, ga de ut flere kassetter, blant annet The Seaside i 1984, videoen Seaside Treats (1985), EP-en Big Ship (1986) i tillegg til at de dro på turné i 1984 som oppvarmere for Marillion – en musikalsk krasj som Marillion-fansen ikke lot være å gi uttrykk for.

A Little Man... viser et uhyre mer sofistikert band. Åpningen med fiolin og messingblås har noe majestetisk over seg og de mer pop-baserte låtene har et visst anstrøk av såvel Queen som Madness. Med Sarah Smith (Tims daværende kone) på sax og William D Drake på tangenter er soundet atskillig mer symfonisk, og dette albumet er da også det som kanskje ligger nærmest prog og lengst fra punk av alle utgivelsene deres og sånn sett et greit sted å starte for nybegynnere med prog-preferanser. Albumet er i tillegg (som forøvrig alle Cardiacs’ skiver) ekstremt festlig fra første til siste tone.

On Land And In The Sea (1989) er breddfull av munter popmusikk, mye av det i en heseblesende 2/4 takt og med likheter til så vel Zappa som Hammill. I tillegg er det her vi finner Cardiacs på sitt mest melodiøse, dog er det melodier som ikke er gitt enhver å følge – langt mindre å spille. Tekstene deres er samtidig et kapittel for seg, lange, intrikate, tildels surrealistiske, med en suveren forakt for tonasjon og med en pervers holdning til rim. Albumet er fullt av høydepunkter som «Two Bites Of Cherry», «The Duck And Roger The Horse» (hvor krysningen av punk og prog er spesielt tydelig i en låt med flere skiftninger på et halvt minutt enn Pendragon har hatt på tjue års produksjon), den korte Syd Barrett-aktige «Horsehead», «Mares Nest» – ja, det er ikke ett eneste svakt kutt på plata. On Land And In The Sea er nok bandets mest hektiske og hysteriske album. Til slutt må vi bare nevne den korte «The Safety Bowl» som har store likheter med musikken som duoen Stars In Battledress presenterte på sitt hittil eneste album Secrets And Signals – et album forøvrig produsert av Tim Smith. Tilfeldig? Neppe!

Heaven Born And Ever Bright (1992) er det eneste av albumene deres som ikke helt klarer å imponere. Plata er langt på vei en resirkulering av ideer og løsninger på On Land... i forenklet form, og de klarer samtidig ikke å skrive tilstrekkelig interessante låter innenfor dette konseptet. Den lider også litt under mangel på kontraster – her er det stort sett fullt øs fra start til slutt, gitarene skyver mye av de andre bidragene i bakgrunnen og plata blir dermed fattigere på nyanser. Selvfølgelig finnes det også her hederlige unntak, først og fremst åpningen «Home Of Fadeless Splendour», en «hyllest» til plateselskapet The Alphabet Business Concern i form av en herlig parodi (tilsiktet eller ikke) på diverse progbands ustoppelige trang til å «progifisere» salmer og annen klassisk musikk. Å høre ELP spille «Jerusalem» blir aldri det samme etter dette. I tillegg flørter de ørlite med folkrock i «March» og uhemmet med psykedelia i «Snakes-A-Sleeping». Heaven Born And Ever Bright er Cardiacs’ mest monotone album.

I 1996 var de tilbake med Sing To God Vol 1 og 2, opprinnelig to atskilte plater, men som nå finnes i en 2CD-utgivelse. Her finner vi et mer avslappet band – i den grad ordet «avslappet» i det hele tatt kan brukes om Cardiacs. Det går i alle fall gjennomgående i noe lavere tempo, flere instrumenter blir introdusert (som sax og strykere i tillegg til at ulike tangentinstrumenter har en mer framtredende plass), noe som gir flere nyanser. Stilmessig har de lagt av seg mye av punk-tilnærmingene til fordel for et nær psych/prog-uttrykk og slektskap til inspirasjonskildene XTC er tidvis ganske tydelige. Sing To God er noe såpass sjeldent som et dobbeltalbum uten dødpunkter, og selv om de ikke har like mange hysteriske klimaks som på On Land..., er disse to skivene så fulle av musikalske krumspring at slitestyrken er ekstremt stor. Med låter som «Fiery Gun Hand», «Fairy Mary Mag», «Dirty Boy» og den nydelige «Foundling», blir det garantert ikke kjedelig.

Gruppas til nå siste studioalbum kom i 1999 og bærer navnet Guns. Her er bandet delvis tilbake til stilen på On Land... kombinert med en nesten Beatles-aktig psych-pop. Komposisjonene er kanskje litt mer innadvendte og tar ikke det samme ballegrepet på lytteren som enkelte av de tidligere tingene. Tim Smith bruker i hovedsak dur- og mollakkorder i låtene sine, men på avslutningen av «Jitterbug» er han sikkert innom hver eneste dur- og mollakkord i universet. «Ain’t He Messy Though» med sine messingblåsere og orgel blir nesten som å høre Idle Race i 1968. Guns er et album hvor Cardiacs for en gangs skyld ikke prøvde å overgå seg selv i tempo og kompleksitet, men rett og slett laget et album fullt av lekne, sorgmuntre låter som med få unntak ligger et godt stykke unna «pronk»-betegnelsen og nærmere en vill popmusikk. Likefullt er de umiskjennelig Cardiacs i alt de gjør.

Cardiacs har aldri gjort ting etter boka. Da de holdt et knippe konserter i 2003 (som er å finne på de to skivene The Special Garage Concerts vol 1 og 2) spilte de utelukkende låter skrevet i perioden 1976-83 og som ikke finnes på noen av de ordinære albumene. Om man kan la seg imponere av tempo og presisjon på Cardiacs’ studioalbum, er det bare å la haka slippe på konsertene. Her går alt om mulig enda fortere i odde rytmikk og halsbrekkende melodiløp. Her er knapt to takter like og feilskjær kan vanskelig registreres. Det låter ikke alltid like vakkert, her råder høy lyd og høy fart.

Det har gått ti år siden Cardiacs ga ut sitt siste studioalbum, og noen indikasjon på at noe nytt er rundt hjørnet har vi ikke fått. Imens må vi greie oss med deres relativt sjeldne konserter, forøvrig skal de på turné høsten 2008 – et evenement som det helt klart vil være vel verd å få med seg.

Du finner neppe heller CD’ene deres i platesjappa på det lokale kjøpesenteret, men på www.cardiacs.com er det meste tilgjengelig, og servicen er upåklagelig.