Echolyn – og sideprosjekter

Sven Eriksen

Echolyn ble startet på tampen av 80-tallet i Pennsylvania, USA og ble en av den "tredje progbølgen" på 90-tallet. Med sin blanding av Gentle Giant-aktig intrikat vokal- og instrumentbehandling og sans for kompakte, fengende låter, var de ett av de veldig få nye rendyrkede progbandene på den tid som fikk kontrakt med et megakonsern – Sony.

Men før de kom så langt hadde de gitt ut to full-lengde CD-er og én EP. Debutalbumet, enkelt og greit kalt Echolyn, viser et band som har flust med ideer og en frisk tilnærming til musikken. Vi hører også et band som nok har lyttet til Genesis fra tid til annen – åpningen på «The Great Men», for eksempel, oser Collins/Rutherford lang veg, 7/8-takt og det hele. Men også det typiske «Echolynske» begynner så smått å vise seg – først i den tolv miinutter lange «Shades» (en låt de hadde på repertoaret i mange år), og siden i «Meaning And The Moment». Hva er så det «typisk Echolynske»? Ikke så lett å forklare, men det er en kombinasjon av rytmikk, vokalharmonier og utradisjonelle tonevalg – eller som de selv synger i tittellåta fra As The World: «…rhythmic syncopation, harmonic dissonance…». Uansett er Echolyn et solid debutalbum med mange fine komposisjoner.

Til album nr, 2, Suffocating The Bloom hadde de lagt av seg så godt som alle Genesis-influensene og var i ferd med å skape seg sin egen umiskjennelige stil. Chris Buzby bruker mye piano og Brett Kull spiller korte, poengterte gitarsoloer, men det er først og fremst de tette vokalharmoniene som gir gruppa særpreg. Albumet inneholder minst to «klassikere» – den muntre, men innfløkte og stadig skiftende «A Little Nonsense» (bygget rundt et Willy Wonka-sitat – særs treffende for denne låta) og «Here I Am» som kanskje bedre enn noen annen låt på albumet definerte gruppas komposisjoneteknikk, selv om saksofonen kanskje ikke helt passet inn. Det gjør imidlertid strykerseksjonen som er med på et utvalg av de rolige låtene og som gruppa også eksperimenterte med på flere senere album. Suffocating The Bloom er albumet der Echolyn begynner å finne sin form.

Året etter ga de ut en 4-spors EP …And Every Blossom, en «unplugged» affære der gruppa er backet opp av et lite orkester. Mer enn noe viser denne lille utgivelsen Echolyns talent for å skrive pene, intelligente låter, samt at de beviser at de funker like bra i en ren akustisk setting som i tung rockeversjon. …And Every Blossom er en upretensiøs utgivelse som er godt egnet til å smøre slitne ører.

ingen av de tre første utgivelsene til Echolyn gjorde særlig suksess kommersielt, men de vakte interessen til et av de store plateselskapene i verden – Sony – som av en eller annen grunn ønsket å ha et progband i stallen. Følgelig signerte de Echolyn for flere albumutgivelser. Hva de ville gjøre med dette bandet er imidlertid usikkert for signeringen resulterte i en umiddelbar musikalsk krasj som endte med at Sony nektet å promotere bandet og skiva As The World. Kort tid etter utgivelsen fikk bandet dessuten sparken fra Sony – og Echolyn gikk i oppløsning.

Men før dette rakk altså Sony å gi ut As The World som for de aller fleste fremdeles står som Echolyns mesterverk. Fra strykerne og vokalen åpner med den halvminuttet lange «All Ways The Same» (som går direkte over i tittelkuttet) til det samme lille orkesteret drar i gang de genialt enkle avslutningen «Never The Same» (gruppas mest «populære» låt ifølge dem selv), trekker Echolyn oss gjennom et utvalg låter som spenner fra det vakre til det komplekse. På dette albumet klarer gruppa bedre enn på noen av de øvrige albumene å kombinere fengende låtskriving med kompleks prog, prettfri framføring pg en enorm intensitet. Tittelkuttet «As The World» definerer alt Echolyn står for i løpet av fire minutter og femti sekunder – både musikalsk og tekstlig. Til tross for at de var signert til et multinasjonalt hyperkommersielt konsern, er As The World en kompromissløs progplate. Låter som «One For The Show», «The Cheese Stands Alone», «Uncle» og «Best Regards» er klassisk Echolyn-materiale – enkelte av dem bygget delvis over de samme temaene. Her er jazzrock, GG-influenser, moderne rock og klassisk inspirasjon smeltet sammen til et hele. As The World er Echolyns mest komplette og gjennomførte album.

Til tross for tildels strålende kritikker, ble det altså ingen flere album for Sony som også nektet dem å bidra met et kutt til en Genesis-tributeskive. Echolyn ble oppløst i frustrasjon og medlemmene gikk hver sine veier. I kjølvannet av splittelsen med Sony ga gruppa ut albumet When The Sweet Turns Sour som inneholder overskuddsmateriale fra As The World, demoer for et neste album, et par live-kutt fra gruppas siste konsert på 90-tallet i tillegg til Genesis-tributelåta (den Sony nektet dem å bruke) «When The Sour Turns To Sweet» som på sitt ironiske vis også ga navn til albumet.

When The Sweet Turns Sour bærer preg av å være hurtig sammenrasket, men inneholder allikevel mye god musikk, blant annet en fin, akustisk versjon av «Meaning And The Moment» og den intrikate jazzrocklåta «The Currents Of Me» i tillegg til fine live-versjoner av «A Little Nonsense» og «As The World».

Echolyn som gruppe lå død i fire år fram til 2000 da de dukket opp som Fugl Føniks fra asken med albumet Cowboy Poems Free. Bassist Tom Hyatt var midlertidig ute av gruppa og Jordan Perlson vikarierte på trommer. Intensiteten fra As The World har de i stor grad beholdt, men de har lagt bort det meste av fascinasjonen for 70-tallsprogen (les: Gentle Giant) med enkelte unntak, eksempelvis «Human Lottery» til fordel for en mer moderne, lett jazzpreget stil. «Texas Dust», som åpner albumet, er ganske så streit rock, dog med noen tonale overraskelser.

Gruppa mangler nok litt av oppfinnsomheten fra de tidligere albumene og mange av låtene framstår som nokså slitsomme. Et par-tre av kuttene som «Brittany» og tidligere nevnte «Texas Dust» har vært fast på Echolyns live-repertoar, men alt i alt må nok Cowboy Poems Free regnes blant deres svakere album.

Allerede året etter var oppfølgeren klar, og det må nok sies å være en dristig satsing å la albumet bestå av en eneste låt – den 50 minutter lange Mei. Gruppa var nå redusert til en kvartett (Buzby/Kull/Ramsey/Weston) med gjestemusikere på strykere , treblås pluss melodisk perkusjon.

Sammenlignet med Cowboy Poems Free gir konseptet med én låt mer tid og den tidvis slitsomme spillingen fra forgjengeren er nesten borte. På den annen side har albumet mindre fokus, temaene blir ikke så tydelige – der de tidligere har puttet små, fengende melodisnutter innimellom prog-eskapadene, blir det hele nå mer ensrettet og utflytende. «Mei» er et krevende verk å hanskes med. Det er ikke mangelen på kontrast som er problemet, de veksler stadig mellom intens rock og nærmest meditative partier med orkester og/eller piano. Problemet er kanskje heller at uten noen tydelig oppdeling og pustepauser, blir det som lytter altfor lett å miste fokus. Mei er nok Echolyns mest krevende album, men derigjennom kanskje også det mest givende.

Tre år etter Mei kom det som så langt er Echolyns siste album – The End Is Beautiful. Her har de forlatt det storslagne konseptet til fordel for åtte separate låter og en åpning som signaliserer en moderne tilnærming til musikken. «Georgia Pine» er fengende og lettbent, men ikke uten yútradisjonelle vrier og vendinger. Tom Hyatt er tilbake på bass og besetningen er således den samme som på debutalbumet. Alle spor av 70-tallet er slettet, og i den grad de fremdeles kan påstås å ligne Gentle Giant er det heller Phil Shulmans sønn Damon de må sammenlignes med. De framstår mer melodiske enn på lenge, de kombinerer fengende «hooks» med kompleks (og usannsynlig velspilt) rock. Mange ganger lykkes de godt («Georgia Pine», tittelkuttet og «Havy Blue Miles"» for eksempel), andre ganger som i «So Ready» (hvor de minner meg om Rupert Hines band Quantum Jump) og «Misery Not Memory» blir det mest av alt anstrengt og fremmed. Ikke like lettflytende som Suffocating The Bloom og As The World, med andre ord, men et album der de igjen vektlegger melodien.

For femten år siden ble Echolyn holdt fram som fyrtårnet for den "nye" progressive rocken. En slik posisjon kan de ikke påberope seg i dag. Riktignok holder de den samme høye kvaliteten som da, men strengt tatt har de ikke utviklet seg all verden musikalsk.

SIDEPROSJEKTER

Still/Always Almost
Da Echolyn gikk i oppløsning i 1995, splittet medlemmene i to. Weston, Kull og Ramsey dannet umiddelbart et nytt band de kalte Still og allerede året etter var det første albumet deres, Always Almost, på markedet. Musikken er mye enklere enn enn Echolyns. Still ligger nærmere streit boogierock enn de ligger prog med en instrumentering som inkluderer både banjo, steelgitar og munnspill. Omtrent uten keyboards og med Brett Kulls gitar i hovedrollen blir Still nesten powertrio-utgaven av Echolyn.

De er fremdeles flinke til å synge harmoni og en låt som «Clearer The End» har sine sider, «Calculated Truth» er mektig gitarrock og den langsomme og følelsesladde «I Used To Be» er iallefall ikke et forsøk på å være kommersielle. Men alt i alt virker Always Almost å være mer inspirert av Neil Young enn av Gentle Giant.

Til neste album hadde de like godt skiftet navn til Always Almost og albumet, kalt God Pounds His Nails, var et skritt i retning mer pop/prog. De har lagt mer vekt på melodier og akkordprogresjoner og selv om GG-influensene kanskje ikke er tilbake gjør de en – altfor lang – coverversjon av «Aspirations». Albumet virker mer inspirert og gjennomarbeidet enn det forrige og selv om det er store likheter mellom albumene, ligger forskjellene først og fremst i større variasjon i uttrykk og instrumentbruk. Brett Kull har skrevet nesten all musikken og det var nok ikke han, men Chris Buzby som pushet progen sterkest i Echolyn, derfor blir heller ikke dette albumet noen ordentlig progskive, snarere en form for avansert rock. Ren prog er de vel bare i «While I Was Away» hvor de får fin hjelp av John Avarese på Hammond og den kraftfulle «Five Doors» (skrevet av Weston) hvor samme mann bidrar med Mellotron.

God Pounds His Nails er uansett et bra album som viser et band som er på vei mot noe, men før de rakk en tredje utgivelse hadde Echolyn på ny våknet.

Finneus Gauge
Chris Buzby slo seg sammen med broren Jonn (trommer), gitaristen Scott McGill (som hadde et par utgivelser bak seg i bandet Scott McGill's Hand Farm – senest kan han høres i norske Opium Cartel) og sammen med bassist Chris Eike og vokalist Laura Martin dannet de bandet Finneus Gauge som ga ut to album henholdsvis i 1997 og 1999. De videreførte mye av den tette, intense musikkstilen til Echolyn, men med et tydeligere jazzpreg. De komplekse melodiføringene pg kompakte vokalharmoniene er lett kjennelige, likeså Buzbys hektiske keyboardspill. mens gitarist McGill tidvis virker å ha overdoset på Allan Holdsworth. I «King Of The Chord Change» (fra More Once More, 1997) demonstrerer de at de aspirerer til å bli nettopp dette, men verken musikken eller produksjonen har den same finishen som Echolyn. Der og da ble dette nok allikevel den beste erstatningen.

One Inch Of The Fall (1999) gir oss mer av det samme, den dissonante vokalen i eksempelvis «Open Up The Foglines» gir assosiasjoner til Annette Peacocks arbeid med Bruford. Lydmessig er det lite rom og luft, den tette produksjonen kan bli litt slitsom, men det er musikk som lever og pulserer og hele tiden har overraskelser å by på – og samspillet i seg selv er imponerende. Det blir nesten som Echolyn på speed.

Etter to album med Finneus Gauge var det igjen tid for Chris Buzby å finne tilbake til Echolyn.

Land Of Chocolate
Gruppa Land Of Chocolate er strengt tatt ikke noe sideprosjekt, men vi tar dem med fordi de spiller musikk som til forveksling ligner Echolyns. Gruppa som er en kvartett med keyboards, gitar, bass og trommer, ble dannet av Finneus Gauges trommeslager Jonn Buzby (som samtidig byttet til keyboards). Med seg fikk han blant annet Echolyns "vikartrommis" Jordan Perlson, og debutskiva Unikorn On The Kob ble produsert av Brett Kull.

Sammenlignet med Finneus Gauge har de et noe luftigere lydbilde, de har litt mindre jazz og litt mer symfo/metal i musikken (de har blant annet blitt sammenlignet med Dream Theater). De tette, dissonante vokalharmoniene og de sammenvevde melodilinjene har de felles med Echolyn, likeså den intense framføringen selv om stressnivået er noe lavere, spesielt sammenlignet med Finneus Gauge. LoC er i tillegg et band som er lettere å like enn FG blant annet fordi musikken deres er mer variert og tilgjengelig og at Jonn Buzby er et god låtskriver.

Til neste album Regaining The Feel hadde Buzby byttet hele resten av bandet, men musikalsk er det ikke så store endringer. Muligens har de tonet noe ned antydningene til "kommersialitet" som nå og da kunne spores på det første albumet, i allefall fester ikke låtmaterialet seg i samme grad her. Det er selvfølgelig positivt at de ikke prøver å «selge ut», men musikkformen de spiller krever nesten at låtmaterialet har interessante melodilinjer – i motsatt fall blir det lett bare stressende. I en låt som «Counting Sand» lykkes de rimelig godt, mens de i eksempelvis «Killing With Kindness» blir lett anmassende. Ikke desto mindre er Land Of Chocolate kanskje det mest interessante sideprosjektet til Echolyn.

SOLOPROSJEKTER

Brett Kull
Echolyns gitarist Brett Kull har så langt gitt ut to soloskiver, begge med hjelp fra Echolyn-medlemmer. Her er den progressive rocken erstattet av en rendyrket popmusikk i samme gate som for eksempel Michael Penn. Orange-ish Blue kom i 2002 og her har han med seg blant annet Paul Ramsey, Chris Buzby og Jordan Perlson. Kull skriver låter med stor sans for fengende melodier, det er enkelt samtidig som arangementene og framføringen inneholder mange fine detaljer som vil kunne glede mange utover rene popfans. Men det er ikke til å underslå at begge skivene er rettet inn mot et helt annet publikum. Låter som «Mister GreenlightB og «ChangeB balanserer tidvis på grensen mot det banale, mens han andre ganger, som i «Kisses In The Sun» klarer å lage interessant popmusikk.

Tidligere i år kom The Last Of The Curlews, tidvis med et noe tyngre (og gjerne mer «progressivt» om du vil) lydbilde, men fremdeles er det popmusikk vi snakker om, og musikalske referanser til Echolyn er vanskelig, om ikke umulig, å finne. Nærmest kommer han på åpningskuttet «Acadia Gulls», avslutningen «Windows Of Light» og tittelkuttet. Dog, har du sans for relativt velskrevet, men ikke altfor avansert popmusikk, er Brett Kulls skiver – og kanskje først og fremst The Last Of The Curlews – slett ikke så halvgalt.

Ray Weston
Ray Weston, hovedvokalisten i Echolyn, har også et soloalbum på samvittigheten, 2003-utgivelsen This Is My Halo. I likhet med Brett Kull (som forøvrig også bidrar på skiva) har også Weston gitt seg popmusikken i vold, men han har lagt seg mye tettere opp mot et rock/prog-uttrykk. Her er også større kreativitet og variasjon, med fine kutt som «Charles Bronson» (ganske tøff rock), «The Most Violent, The Beautiful» (vakker liten låt med en morsom avbrytelse og et passe falskt mellotronkor) og den lange, mystiske «This Is My Halo» som er atskillig mer prog enn pop.

Oppsummert ligger soloprosjektene langt fra Echolyn rent musikalsk og vil nok kun appellere til dem med en bred musikksmak.

Hvor Echolyn befinner seg i dag er ikke lett å si. Brett Kull og Paul Ramsey har slått seg sammen med blant annet Francis Dunnery i gruppa New Progressives, ikke desto mindre har Echolyn spilt konsert sammen med nettopp dette bandet sist april. Noe nytt studioalbum er ikke annonsert, men såpass mye turbulens som har fulgt denne gruppa gjennom snart tjue år, kan man aldri vite.