Gordon Giltrap

Sven Eriksen

 

I «Bli kjent med…» denne gangen skal vi ta for oss en gitarist som har en meget lang karriere og som har vært innom flere ulike sjangre. Først og fremst er han kjent i det engelske folk-miljøet, men på annen halvdel av 70-tallet snuste han på prog-sjangeren, og det er denne perioden vi skal ta for oss nå.

Gordon Giltrap ble født i sørøst-London i 1948. Han begynte å spille gitar i ung alder og ble på midten av 60-tallet en del av det britiske folk-miljøet ved siden av personligheter som Bert Jansch og John Renbourn. I perioden 1968-73 ga Giltrap ut fem album i en akustisk «singer-songwriter»-stil. Han framviser en frapperende teknikk, men musikken fant ikke noe publikum utover den harde folk-kjernen.

Visionary (1976)
Giltrap hadde større musikalske ambisjoner enn å «råtne» som en ukjent folkesanger (sant å si var han ikke mye til sanger heller), og progressiv rock ble hans nye prosjekt. Han uttalte i et intervju at han ville lage musikk som skulle appellere til det samme publikummet som Yes hadde, og i 1976 kom hans første «prog»-album – Visionary. Albumet er inspirert av kunsten til William Blake (som også har vært inspirasjonskilde for mange andre musikere, ikke minst vår egen Finn Coren), men til tross for at Blakes diktning er en vesentlig del av denne inspirasjonen, er albumet fullstendig instrumentalt.

Med seg på plata har han solide støttespillere, først og fremst duoen Rod Edwards og Roger Hand med bakgrunn fra psykedeliabandet Picadilly Line og senere duoen Edwards Hand. Edwards spilte keyboards og produserte sammen med Hand som i live-settingen bidro med gitar ved siden av Giltrap. Bass og trommer ble håndtert av den meget kompetente duoen John G. Perry og Simon Phillips. Giltrap spiller et arsenal akustiske og elektriske gitarer. Han bemerker seg som en teknisk briljant gitarist, men med et ganske begrenset uttrykk. Komposisjonene er gjennomgående enkle – faktisk veldig enkle til å være «prog» – og siden ingen av dem inkluderer vokal, blir det vanskelig å skille dem fra hverandre da de stilmessig er rett så like. I tillegg til bandet har flere av låtene strykere (arrangert av Roger Hand), noe som gir arrangementene sårt tiltrengt substans, ikke minst fordi keyboards begrenser seg til piano og relativt enkle synth-pålegg.

Perilous Journey (1977)
Visionary solgte ikke all verden, men allikevel nok til at Giltrap fikk spille inn et nytt album med den samme besetningen. Med Perilous Journey klarte han faktisk å etablere navnet sitt innenfor prog-miljøet. Selv om albumet stilistisk sett skiller seg lite fra Visionary, er komposisjonene noe mer minneverdige, framføringene mer inspirerte og Giltrap porsjonerer gitartricksene sine med noe mer nennsom hånd, noe som gjør albumet til mer et band-prosjekt enn Visionary som både i navn og gavn var et soloprosjekt. Albumet ga ham også hans første hit – «Heartsong» – en lettbent, fengende instrumental med en enkel synth-melodi og et par fine, akustiske mellompartier hvor Giltrap demonstrerer hvilken fin tekniker han er. Sammen med åpningskuttet «Quest/The Deserter» var «Heartsong» fast inventar i Giltraps live-repertoar i mange år.

Fear Of The Dark (1978)
Med en smule suksess å vise til, kom neste album allerede et snaut år senere. Med den samme kvartetten (Giltrap, Edwards, Perry, Phillips) var også oppskriften den samme: enkle nokså riff-baserte komposisjoner hvor Giltraps tekniske eskapader på vekselvis akustisk og elektrisk gitar blir backet opp av en stadig mer imponerende rytmeseksjon og keyboards som i hovedsak består av piano, synth-akkorder og en og annen synth-solo – og med god hjelp av smakfulle orkesterarrangementer. I tillegg hadde Giltrap hentet inn hjelp til små gjesteopptredner fra Gryphons Richard Harvey på blokkfløyter, Graham Preskett på fiolin og vokalist Shirlie Roden, noe som gir musikken et godt løft. Fear Of The Dark er mer pompøs og samtidig mer intens enn de to foregående skivene, og med låter som «Inner Dream», «Fast Approaching» og «Fear Of The Dark», er det også totalt sett det beste albumet.

The Peacock Party (1980)
Med det fjerde «prog-albumet», The Peacock Party, vistes det med all tydelighet at Giltraps musikalske konsept ikke var særlig slitesterkt. I et forsøk på å utvikle lydbildet hentet han inn Bimbo Acock på treblås og Rick Sanders på fiolin (i tillegg til Richard Harvey), men selv om for eksempel «Magpie Rag» nesten kunne ha vært en Gryphon-låt, klarer de dessverre ikke å fornye en musikalsk setting som viser alle tegn på slitasje. I tillegg var Simon Phillips borte, erstatteren Ian Mosley er kompetent nok, men mangler det lille ekstra som Phillips besitter. Gjennomgående er komposisjonene uinspirerte, og med få unntak virker skiva som et pliktløp med innlagte obligatoriske musikalske øvelser.

Airwaves (1982)
Det var nå blitt 1981, progen var steindød som sjanger og all fornuft burde tilsi at Giltrap avsluttet prog-perioden sin, men ikke desto mindre tvang han seg gjennom nok et album, Airwaves, til alt overmål signert The Gordon Giltrap Band. Igjen stilte han med en helt ny rytmeseksjon: Chas Cronk (Strawbs, bass) og Clive Bunker (Jethro Tull, trommer) utgjorde bandet sammen med Giltrap, Rod Edwards og Bimbo Acock. Det oser resignasjon av skiva, de prøver strengt tatt ikke å være særlig «prog», men heller et slags instrumentalt pop/rock band med forsiktige folk-, jazz- og til og med funk-tendenser. I ettertid kan man lettere se albumet som en overgang til det påfølgende new-age-aktige albumet Elegy som kom i 1986 og som markerte Giltraps definitive farvel til progen.

Live-album
Det ble gjort minst to live-innspillinger i tillegg til opptak for BBC i perioden vi omtaler her. For BBC gjorde en kvintett bestående av Giltrap, Eddy Spence (keyboards), Graham Ward (gitar), Phil Wallman (bass) og David Ward (trommer) et opptak av 6-7 låter fra Visionary, og sammen med innspillinger fra 1971, 1973, 1977 og 1979 ble disse opptakene gitt ut på albumet Live At The BBC i 1995.

Et «live i studio»-opptak med Airwaves-besetningen ble gjort i 1981 hvor de framfører stort sett hele The Peacock Party-albumet, et opptak som strengt tatt bare er så der interessant siden disse framføringene tilfører pent lite, om noe, til originalversjonene. Albumet ble da heller ikke utgitt før i 2003

Det desidert beste live-albumet til Giltrap fra denne perioden ble innspilt i mars 1979 (utgitt 1981) og har tittelen Live At Oxford. Med et sjumannsband bestående av Giltrap og Roger Hand (gitarer), Rod Edwards og Eddy Spence (keyboards), vokalist/keyboardist Shirlie Roden, bassist John Gustafson (ex Quatermass/Roxy Music/Ian Gillan Band) og trommeslager Ian Mosley, viser de at de nok var vel så spennende live som i studio. Her er det mer liv og trøkk enn på originalskivene, enkelte av låten har fått nyskrevet vokal («The Deserter» og «Fear of the «Dark») og i det store og hele virker det som bandet trives godt på scenen. Live At Oxford er ikke noe dumt sted å starte for dem som er nysgjerrige på Giltrap.

Gordon Giltrap har gitt ut et trettitalls album, men noen videre flørting med progressiv rock ble det aldri. Han har spilt i musikal med Cliff Richard, laget album med jazzmusikeren Martin Taylor og opptrådt med symfoniorkester. Hans seneste prosjekt er albumet From Brush And Stone sammen med Rick Wakeman – uten at det har blitt mer progressiv rock ut av det av den grunn.