Jan Hammer

Sven Eriksen

 

Den tsjekkiske tangentspilleren Jan Hammer har hatt en lang og variert karriere og har gjennom mer enn førti år dekket et stort musikalsk landskap. I denne korte gjennomgangen skal vi ta for oss et utvalg av hans musikk som kan være relevant for våre lesere, og vi skal innom såvel soloprosjekter som relevante samarbeidsprosjekter der han i tillegg til å være musiker også har bidratt som komponist.

På våre breddegrader ble vi først oppmerksom på Jan Hammer gjennom jazzrock-gruppa The Mahavishnu Orchestra og deres 1971-utgivelse The Inner Mounting Flame. Det store gjennombruddet fikk gruppa med albumet Birds Of Fire i 1972, og Hammer ble spesielt framhevet for sin banebrytende Minimoog-solo i låta «Sanctuary», en solo som langt på vei satte standarden for hvordan en synthesizer kunne behandles og som samtidig forvandlet dette fra en dum elektronisk maskin til et uttrykksfullt instrument. Hammer var også en av de aller første til å ta i bruk Minimoog i konsertsammenheng.

Etter tre album forlot Hammer gruppa sammen med fiolinist Jerry Goodman, og det neste prosjektet var et samarbeid mellom disse to, kalt Like Children. Her fjerner duoen seg nokså markert fra jazzrocken som ble framført av The Mahavishnu Orchestra, og de lener seg mer mot et elektronisk lydbilde. Fremdeles er det jazzinfluenser å høre, men totalbildet er en nokså udefinerbar musikk hvor man kan høre spor av 1900-tallets klassisk, et moderne poprock-uttrykk og avantgarde-jazz. Samtidig er musikken ytterst melodisk, men med dissonante og originale toneganger sammen med utradisjonell harmonibruk som rocken knapt hadde hørt maken til. Stilmessig kan Hammer kanskje mest minne om mye av det Kit Watkins og gruppa Happy The Man gjorde flere år senere, og det er mulig å definere Hammer som en slags tangentspillende parallell til Terje Rypdal.

Jan Hammer viser for første gang fram sitt kompositoriske talent for et større publikum, og han markerer seg umiddelbart som en særpreget og lett identifiserbar komponist – ikke minst gjennom spor som «I Remember Me», «Night» og «Giving In Gently». Av de totalt ti låtene på albumet, står Hammer bak sju, to er signert Jerry Goodman og ett kutt («Stepping Tones») er skrevet av Mahavishnu-bassist Rick Laird. Dette er da også det eneste kuttet som har klare likhetstrekk med den musikken The Mahavishnu Orchestra spilte. Hammer og Goodman spiller alt selv på skiva, Goodman trakterer i tillegg til fiolin gitar og mandolin, mens Hammer står for trommer i tillegg til elektrisk og akustisk piano pluss ymse synther.

De kompositoriske teknikkene som Jan Hammer bruker på denne skiva skulle han dra med seg videre til sitt første soloalbum – og for mange det ubestridte høydepunktet i karrieren – The First Seven Days.

Til The First Seven Days (1975) hadde Hammer skiftet ut Jerry Goodman med fiolinisten Steven Kindler. Han hadde også utvidet instrumentoppsettet sitt med Freeman String Symphonizer og ikke minst Mellotron, som på dette albumet virkelig får vist hva den er god for. Jan Hammer selv kalte det ikke et konseptalbum («…på den tiden kunne du gjøre hva som helst – grenseløshet ble applaudert og det var fantastisk – og jeg ønsket å dra det så langt jeg kunne…»), men med sju kutt som omhandler hver sin dag i skapelsen, er det vel umulig å komme utenom betegnelsen. Det er også langt på vei program-musikk, de enkelte «dagene» illustreres med musikk som ligger tett opp til den beskrivelsen av skapelsens hendelsesforløp som Hammer selv presenterer. Det er en plate nesten uten markante høydepunkter – hele albumet er en eneste vidunderlig musikalsk reise. Og en liten kuriositet: Her dukker utsagnet «there is no lead guitar on this album» opp for første gang, et utsagn Jan Hammer ofte skulle trykke på sine albumcover etter hvert som han perfeksjonerte «gitar-sounden» i sine synther.

Etter å ha gått fra gruppe via duo til å bli soloartist valgte Jan Hammer å danne en gruppe for sine neste innspillinger. Han tok med seg fiolinisten Steven Kindler og supplerte med bassist Fernando Saunders og trommeslager Tony Smith (endelig tok han til vettet og overlot trommene til en «ekte» trommeslager – hans eget spill kan i beste fall karakteriseres som presist, men sterilt). I tillegg hadde han med perkusjonist David Earle Johnson, som også hadde hjulpet til på TFSD.

Dette innebar også en viss musikalsk dreining. Referansene til klassisk musikk er nesten borte, jazzinfluensene er langt på vei erstattet med fusion, funk og soul, og resultatet er et album med stor vekt på det rytmiske, men det er fremdeles kompleks musikk, og det er partier på gruppas første album, Oh Yeah?, som er både vakre og melodiske. Men sammenlignet med TFSD – som tross alt hadde stor spennvidde – prøver Oh Yeah? å dekke nesten enda større områder, dog innenfor et fusion/funk-konsept.

Mye av musikken vil neppe appellere spesielt til progfans, men her er fine øyeblikk. «Bambu Forest» er dynamisk, spennende og inkluderer magisk synth-arbeid fra Hammer, mens «Let The Children Grow» er en sjelfull, vakker komposisjon og den som kompositorisk ligger nærmest det han gjorde på TFSD.

Neste album kom i 1977 med den samme besetningen og fikk navnet Melodies. Og tittelen er rett så beskrivende. For her dreier det seg i stor grad om enkle melodieer framført innenfor et funk/soul-konsept. Fremdeles han vi høre Hammers kompositoriske særtrekk, men ikke i amme grad som tidligere. Resultatet er et album som er mindre interessant musikalsk sett. Riktignok inneholder det flere lett absorberbare melodier, og den litt formålsløse instrumental-jammingen, som fra tid til annen kunne prege Oh Yeah?, hører vi lite til her. På mange måter er dette Jan Hammer Groups «pop-album». Han har hentet fram Mellotronen igjen (som glimret med sitt fravær på Oh Yeah?) og det hele er kompakt og fastere i formen, men det er langt mellom de store høydepunktene. «Window Of Love» gir oss et glimt av storhet, «Don't You Know» er en fin, liten låt, «Hyperspace» (skrevet av Steven Kindler) kunne godt vært inkludert i TFSD, forsåvidt også avslutningskuttet «Your Love» hvor det erketypiske Jan Hammer får slått ut i full blomst. Alt i alt er Melodies et ujevnt album med altfor mange svake sider.

Etter Melodies fant Jan Hammer det for godt å oppløse gruppa, men før vi går videre skal vi stoppe opp ved et album som ble spilt inn i 1975, men ikke utgitt før i 2008, Jan Hammer Group Live In New York. Her framfører kvartetten et knippe låter fra TFSD og Like Children pluss to kutt fra Oh Yeah?. Live er gruppa atskillig løsere i formen og partier trekkes unektelig ut, men både Hammer og fiolinist Kindler er førsteklasses utøvere sllik at selv lange solopartier sjelden mister interesse. Bandet er et veritabelt fyrverkeri med en intensitet som langt overgår det vi har hørt av dem i studio. Mange vil nok synes at det er tilstrekkelig med studioalbumene, mens andre vil sette pris på denne mer kraftfulle utgaven av gruppa.

Som sagt, Jan Hammer oppløste The Jan Hammer Group og erstattet det med et nytt band – Hammer. Dette er en ren powertrio (selv om seks personer deltar på albumet). Steven Kindler og Fernando Saunders er ute, inn har kommet den engelske bass-virtuosen Colin Hodkinson (kjent fra gruppa Back Door – se her), mens Tony Smith fremdeles trakterer trommene. Black Sheep (1978), som er bandets første innspilling, kan enkelt betegnes som et rent blues-album hvor eventuelle musikalske lenker tilbake til TFSD er vanskelige å spore. Kun på «Light Of Dawn» hører vi Jan Hammers kompositoriske særegenheter. Det blir feil å si at denne låta alene er verdt prisen på albumet, mer korrekt er kanskje å si at låta er den eneste av reell verdi på plata. Resten kan med fordel forbigås i stillhet – ikke minst en pinlig coverversjon av «Manic Depression».

Gruppa fulgte opp albumet med Hammer i 1979, en skive full av låter som lå atskillig mer i pop-gaten enn Black Sheep. De har fått med Glenn Burtnick (senere i Styx) på vokal, og albumet spenner over alt fra pinlige coverversjoner («Oh, Pretty Woman») via spenstig popfusion («Nowhere To Go», «Rainbow Day») til ganske fin popmusikk («One Day», «Highway Made Of Glass»). Albumet inneholder inneholder også en versjon av «Forever Tonight» som Hammer senere brukte i Miami Vice-soundtracket.

Jan Hammers neste prosjekt var å legge ned bandet Hammer og inngå et samarbeid med gitaristen Neal Schon (fra gruppa Journey). Det innebar en definitiv slutt på utsagnet «there is no guitar on this album». Med seg har Hammer tatt bassist Colin Hodkinson, selv er han tilbake på trommene. Konstellasjonens første album, Untold Passion, bringer oss litt tilbake til Melodies rent stilmessig, dog med et kraftig innslag av stadionrock. Det er ganske tøff rockemusikk, de to hovedpersonene deler på komponistjobben, så innimellom hører vi spor av fordums genialitet. «The Ride» er fullblods Jan Hammer, dog ikke en av de beste tingene han har laget, men lett gjenkjennelig, og Moog-teknikken har han slett ikke glemt. Det samme med «Arc», og tittelkuttet «Untold Passion» har fine kvaliteter. Som powerpop er dette slett ikke galt, som progressiv rock er det på ville veier.

Duoen produserte at album til, Here To Stay (1982), Det ble mer av det samme: streit power-pop, enda mer anonym enn Untold Passion. Neal Schon kunne strengt tatt hatt hvem som helst som partner, knapt noen ville ha hørt forskjell. Den geniale tangentspilleren Jan Hammer er redusert til en statist, og det han har av egne komposisjoner er strippet for alt hans særpreg.

Han innså vel selv at dette ikke var veien å gå, så da han et par år senere ble kontaktet med forespørsel om å skrive musikk til en ny TV-serie med navnet Miami Vice, takket han ja. Serien – og musikken – ble som kjent en kjempesuksess og det ble et dundrende gjennombrudd for soloartisten Jan Hammer. Han så seg aldri tilbake. Det ble ikke mer progressiv rock og ikke mer The First Seven Days. Derfor velger vi å forlate Jan Hammer samtidig som han selv opplevet et etterlengtet (og forsåvidt aldeles fortjent) internasjonalt gjennombrudd.


SAMARBEIDSPROSJEKTER

I tillegg til å ha egne grupper og soloutgivelser, har jan Hammer vært en flittig benyttet sessionmusiker av alt fra Mick Jagger til Joni Mitchell. Til flere av disse platene har han også bidratt med komposisjoner, og det er disse vi konsentrerer oss om. Vi har også utelatt plater som vi anser som lite relevante.

The Mahavishnu Orchestra
Vi nevnte denne gruppa innledningsvis, og selv om bandet bidro sterkt til å befeste Jan Hammers navn i musikkbransjen, begrenser hans rolle seg stort sett til utøvende musiker og i liten grad som komponist. Albumet The Lost Trident Sessions, innspilt i 1973, men ikke utgitt før i 1998, inneholder én komposisjon av Hammer, «Sister Andrea» (som også er å finne på live-albumet Between Nothingness And Eternity), men som strengt tatt kunne vært skrevet av hvem som helst. Da er Jerry Goodmans låt «I Wonder» (som ble gjort om igjen på Like Children) mer typisk Hammer.

The Mahavishnu Orchestra spilte sin siste konsert på årets siste dag i 1973, og i perioden fram til han ga ut TFSD i 1975, gjorde han – i tillegg til Like Children-skiva – session-arbeid for blant annet Carlos Santana, Stanley Clarke og John Abercrombie.

John Abercrombie
Jan Hammer deltok på en skive med jazzgitaristen John Aberbrombie, dennes første utgivelse, Timeless (ECM 1975). Her bidrar Hammer med to komposisjoner, i tillegg til at han setter et kraftig fusion-preg på skiva. Dette er også en av de få gangene Hammer spiller orgel, det er ellers først og fremst synth og piano som er hans verktøy. En av komposisjonene hans til denne skiva, «Red And Orange», dukker senere opp på Oh Yeah? (samt på liveplata Jan Hammer Group Live In New York) mens hans andre bidrag, «Lungs» har mer form av jamming enn komposisjon.

Jeff Beck
Det er vel ingen annen musiker Jan Hammer har jobbet så tett og så lenge med som gitarlegenden Jeff Beck. Etter å ha spilt på – og bidratt med komposisjonen «Blue Wind» til – albumet Wired (1976), la Hammer og hans gruppe ut på en lengre turné sammen med Beck. Denne turneen resulterte i konsertalbumet Jeff Beck With The Jan Hammer Group Live (1977). Her boltrer Beck seg med Hammers trio, og av Hammers komposisjoner finner vi «Earth Still Our Only Hope» (Like Children) som med Jeff Becks gitarbidrag får et noe tydeligere fusion-preg. «Darkness» (TFSD) framføres av JHG nesten uten Beck (han legger inn en kort solo mot slutten), men gitarfantastene får definitivt også sitt. Konserten avsluttes med «Blue Wind», og her får begge instrumentalistene vist seg fram i stort monn gjennom flere friske soloer.

Hammer skrev også musikk og spilte tangenter på ytterligere to Jeff Beck-album. There And Back (1980) inneholder tre Hammer-komposisjoner, «Star Cycle» og «You Never Know» som begge har store fellestrekk med ting fra Oh Yeah?, og en instrumental versjon av «Too Much To Lose» (Melodies) som skiller seg lite fra originalen med unntak av at det er Becks gitar som foredrar melodien.

Hammer bidrar også med en låt til albumet Flash (1985), «Escape», som ikke er en av hans mest minneverdige komposisjoner og som har tydelige kompositoriske likhetstrekk med musikken Hammer skrev for Miami Vice. Hammer og Beck har også ved andre anledninger opptrådt sammen, sist så sent som i 2004.

Tony Williams
Jan Hammer ble hentet inn som komponist og tangentspiller på trommelegenden Tony Williams' skive The Joy Of Flying fra 1979 (ved siden av blant annet Stanley Clarke, George Benson og Tom Scott). Hammers tre låter skiller seg nokså sterkt ut fra de øvrige (som stort sett er rene jazzlåter) gjennom å være mer elektronisk dominert pop/rock/fusion av godt Hammer-merke. «Going Far» inneholder foruten heftig elpiano-spill, en flott synth-solo og låta kunne med letthet ha glidd inn på Oh Yeah?-albumet. «Eris» domineres av Williams' hektiske trommespill og Hammers Moog-solo, og har form av ren jamming, mens «Coming Back Home» er en vakker, melodisk jazzfusion-låt hvor George Bensons gitar spiller hovedrollen.

David Earle Johnson
Trommeslager og perkusjonist Dave Earle Johnson gjester på flere av Jan Hammers 70-tallsutgivelser, og i 1978 gikk de sammen om det første av to samarbeidsprosjekter, albumet Time Is Free. Det er en skive som naturlig nok legger stor vekt på perkusjon og Hammers fire komposisjoner (tre av dem i samarbeid med Johnson) er ikke blant hans mest minneverdige. Best er kanskje «Ten Little Times» hvor vi kan høre Hammers egenartede harmoniseringer og toneganger, mens de øvrige kan klassifiseres som relativt anonym fusionmusikk eller ikke helt vellykede elektronikkeksperimenter. I 1980 kom albumet Hip Address som blant annet inneholder en versjon av «Bambu Forest» (her forøvrig kalt «Bamboo Forest») som er til forveksling lik innspillingen på Oh Yeah?. Også låta «Night» (Like Children) dukker opp, her i en mer langsom, jazzete versjon.

Al DiMeola
Jan Hammers samarbeid med Al Dimeola strakk seg over sju år og fem album selv om han ikke bidro med komposisjoner på de to tidligste. Først på Electric Rendezvous (1982) dukker den første Hammer-komposisjonen opp, «Cruisin'», en erketypisk Hammer-instrumental hvor han foredrar en av sine lett kjennelige Moog-soloer.

I 1982 kom live-albumet Tour De Force som inneholder en fin versjon av nevnte «Cruisin'» samt en låt Hammer og DiMeola skrev sammen, «Advantage», en svingende jazzrock-låt. Tour De Force er et fint live-album, ikke bare for Jan Hammers bidrag.

Scenario (1983) har de forlatt jazzrocken og gitt seg i kast med en ganske kjedelig form for elektronisk fusion. Hammer har bidratt med fem komposisjoner, enten alene eller sammen med Al DiMeola, men ingen av dem er strengt tatt verdt å låne øre til, med et mulig unntak for «Sequencer».

Elvin Jones
I 1975 laget Hammer albumet On The Mountain sammen med trommeslager Elvin Jones og bassist Gene Perla. Hammer har skrevet tre av de seks sporene på skiva, og musikalsk er det nærmere ren jazz enn på noen av de øvrige albumene han har bidratt til. Hans egne komposisjoner bærer også preg av dette, det er få fellestrekk å høre med hans øvrige produksjon, selv om han også her spiller Minimoog i tillegg til elektrisk og akustisk piano.

Ved siden av dette albumet, spiller Hammer på minst ytterligere fire Elvin Jones-album, men uten å bidra med egne komposisjoner.