Magellan

Henrik Fjørtoft

Magellan ble i 1985 dannet av brødrene Trent og Wayne Gardner i utkanten av California, USA. Bandet kom på mange måter i sjiktet mellom den andre og den tredje bølgen av progressiv rock, og det ble dermed en splittelse i uttrykket til Magellan.

I 1985 var det fortsatt den neoprogressive rocken som regjerte, men når 90-tallet nærmet seg blomstret det stadig frem en rekke nye band innenfor både progressiv metall, symfo og rock generelt.

Magellan var på denne tiden oppdagere slik som forbildet Fernando Magellan, den portugisiske oppdageren som på 1400-tallet reiste verden rundt etter nye opplevelser. Bandet hadde mye de ville fortelle, både tekstene og melodiene var komplekse og dype og de musikalske referansene var mange og varierte. Det tok likevel Magellan seks år å få utgitt sitt første album, den gangen på det ambisiøse selskapet Magna Carta. Det føltes den gangen nesten som om bandet var forut sin tid musikalsk sett. På 80-tallet ville lytterne gjerne høre pent produsert symfo uten de altfor store krumspringene, mens Magellan i større grad ba på tyngre, mer kompleks, teknisk og eksperimenterende musikk enn flere sine sjangerbrødre i for eksempel IQ, Marillion og Collage. Selv om det tok sin tid for Trent og Wayne å finne noen som ville gi ut musikken deres, var det liten tvil om at deres potensial var noe som måtte dyrkes videre. De var begge allsidige musikere med mye erfaring, de var multiinstrumentalister som få og Trent var også en dyktig produsent allerede på den tiden. Det var dermed snakk om et band som kunne skrive, fremføre og produsere musikken på egenhånd, noe som spesielt gjorde det økonomiske aspektet langt bedre for de involverte parter.

Bandets første utgivelse, Hour of Restoration, ble altså utgitt i 1991, og det var i hovedsak de to brødrene som stod bak det meste på skiva. Trent tok seg av tangenter, vokal og produksjon, mens den yngre Wayne stod for alle former for gitar, samt noe vokal. En god kamerat av duoen, Hal «Stringfellow» Imbrie, fikk spille bass, mens alle trommer ble programmert av Trent. Resultatet ble et kraftfullt, dynamisk album med energiske gitarer, atmosfæriske tangenter og velarrangerte multivokale partier. Stilen til Magellan var langt unna det typiske neoprogbandet, og med sterke referanser til band som Kansas, Yes og ELP ble albumet en utgivelse som stod litt i opposisjon til mye av den britiske og østeuropeiske symfoen som kom i samme periode. Albumet kan videre beskrives som et historisk konseptalbum om England, og Hour of Restoration satte virkelig standarden for det kommende verket Impending Ascension.

For det er Impending Ascension som i hovedsak blir sett på som bandets mest interessante verk. Ambisiøst er bare fornavnet på musikken til Magellan, og det mest imponerende er at de stadig fortsatte å omsette store ideer i musikalsk utfoldelse. På mange måter var denne skiva en videreføring av soundet man hadde skapt på debuten, men til forskjell er låtene mer fokuserte, arrangementene er bedre balanserte, produksjonen er skarpere og melodiene enda tydeligere. Her har Magellan hentet inspirasjon fra flere kanter. De kombinerer drivet til den progressive metallen med de melodiske strukturene til den klassiske symfoen og de vokale harmoniene man finner hos artister som Kansas, Queen og Yes. Jazz- og fusionelementer var heller ingen sjeldenhet på bandets første skiver. Spesielt suiten «Storms and Mutiny» skiller seg positivt ut med sin tematikk rundt den allerede nevnte Fernando Magellan.

Etter Impending Ascension fulgte det noen rolige år for brødrene, før de i 1997 returnerte med nok et konseptalbum i form av Test of Wills, et album som representerte en litt annen side av bandet. Uttrykket var nå blitt noe enklere enn før, og samtidig enda mer inspirert av den ferske progmetallbølgen som herjet på denne tiden, og da spesielt i USA. I motsetning til sine forgjengere er Test of Wills hardere i kantene, mindre personlig og har generelt enklere låtstrukturer. Det betyr ikke at musikken nødvendigvis er dårlig, men heller at bandet har tatt et naturlig steg i en mer moderne retning. «Walk Fast, Look Worried» gir oss her også den første skikkelige Magellan-balladen, og låten står faktisk frem som et av albumets beste spor.

På denne tiden mot slutten av 1990-tallet skjedde det mye i og rundt Magellan. Problemene med plateselskapet Magna Carta hopet seg opp, Trent og Wayne var involvert i en rekke sideprosjekter og de økonomiske forholdene var ikke alltid like enkle for et lite band som fortsatt ventet på det store gjennombruddet. I løpet av en femårsperiode fikk man utgitt flere skiver under andre navn og med andre artister, før man igjen gikk tilbake til Magellan og Magna Carta med det som skulle bli et vendepunkt i bandets karriere. I 2002 kom bandets kanskje viktigste og sterkeste album. Hundred Year Flood ble dedisert til Trent og Waynes avdøde bror som mistet livet under Vietnamkrigen i 1966. Konseptet gjennom albumet omhandler også dette temaet, noe spesielt den 35 minutter lange suiten «The Great Goodnight» skildrer på en mektig og vakker måte. Igjen var Magellan tilbake på det ambisiøse stadiet de var med sine to første utgivelser. Til tross for at dette albumet endte et nesten 15 år langt samarbeid med Magna Carta, vil det først og fremst bli husket som et uhyre sterkt album som fanger lytteren både musikalsk og lyrisk.

Bruddet med Magna Carta førte til at tyske InsideOut kom på banen med kontrakt. Siden Magellan nå stod på egne bein var det ikke vanskelig å takke ja til det fremadstormende plateselskapet som allerede hadde en rekke store artister i stallen. I løpet av en treårsperiode ble både Symphony For a Misanthrope (2003) og Impossible Figures (2005) gitt ut. Gjennom markedsføringen til InsideOut hadde Magellan nå også fått et større publikum i Europa, men fortsatt fikk man ikke se bandet på en europeisk scene, dette grunnet økonomiske vanskeligheter. Etter det komplekse Hundred Year Flood følte duoen tydeligvis for å lage et mer kommersielt tilgjengelig produkt, og spesielt Impossible Figures falt godt innenfor den sjangeren. Metallreferansene er her sterkere enn noen gang, men for første gang har det også gått utover den generelle kvaliteten på låtene. Symphony For a Misanthrope er på sin side nok et komplekst konseptalbum med klassiske progsuiter, sterk tematikk og stor musikalsk variasjon. Her hadde også kjente navn som Joe Franco (Widowmaker) og Steve Walsh (Kansas) sentrale roller. Dagens nye lyttere av progrock oppdager kanskje Magellan gjennom InsideOut og disse to skivene, og det kan kanskje være litt av problemet rundt hvorfor Magellan faktisk ikke er mer kjent enn de er. De beste skivene kom jo mens de var hos Magna Carta.

Parallelt med dette var spesielt Trent veldig aktiv som produsent og låtskriver for andre artister og prosjekter. Det ble da bestemt at man skulle forlate InsideOut, og heller konsentrere seg om arbeid som ga penger i en tom lommebok. Jack Foster var en av Trents fremste samarbeidspartnere utover på 2000-tallet, og hans musikk ble utgitt på det lille plateselskapet Muse-Wrapped Records, og etter hvert ble det også klart at neste Magellan-skive skulle gis ut her. Innocent God kom så i 2007, og føltes på en måte som en direkte oppfølger til Symphony For a Misanthrope på grunn av likhetene rent musikalsk. Stilen er fortsatt mye enklere enn i tiåret før, med flere tyngre elementer. Der hvor Magellan en gang var unike og særegne i både uttrykk og struktur, fremstår bandet i dag som en litt bleik kopi av seg selv. En kopi som fortsatt skriver og fremfører god musikk, men som har forlatt nesten all eksperimentering og nytenkning.

Siste nytt fra Magellan er at de for tiden er så godt som ferdig med enda et nytt album som har fått tittelen Inert Momentum. Magellan-bloggen til Trent Gardner vil ha det til at skiva kommer ut allerede i dette kalenderåret, men foreløpig finnes det lite informasjon utover dette. Det blir uansett spennende å se om Trent og Wayne kan ta Magellan tilbake til gamle høyder, eller om vi fortsatt må se bakover i bandets katalog for å finne den flotte progressive rocken de en gang skapte. Leter man så finner man, i hvert fall i dette tilfellet.

Sideprosjekter

Det litt morsomme med Trent Gardner er at han på mange måter er mer kjent for sin innsats i andre prosjekter enn for nødvendigvis Magellan. Siden tidlig 90-tall har han vært en samlende figur for amerikansk prog, og han har sammen med sin bror Wayne vært delaktig i en rekke prosjekter, band og tributeplater gjennom en årrekke. Mest kjent er han nok for sine bidrag til Explorers Club og Leonardo, men det må også nevnes at Trent har samarbeidet med og produsert musikk for Steve Walsh (Kansas), Robert Lamm (Chicago) og Jack Foster.

Explorers Club
Dette prosjektet oppstod i kjølvannet av Test of Wills, og ble også tatt godt i mot av Magna Carta. Debuten Age of Impact ble utgitt i 1998, og inneholdt gjesteopptredener fra et hopetall av amerikanske og europeiske musikere. Hva sier man til navn som John Petrucci, Terry Bozzio, Steve Howe, James Labrie, Billy Sheehan, Derek Sherinian og D.C. Copper oss? Et imponerende stjernelag tok del i Trents ambisiøse sideprosjekt, og ikke minst ble Age of Impact og Explorers Club tatt ekstremt godt i mot av publikum. De fleste proginteresserte i dag vil nok si at denne skiva overgår det meste av det nyere materialet til Magellan. Så vellykket var dette at man fire år senere kunne gi ut en oppfølger i form av Raising The Mammoth. Dette albumet hadde litt av de samme problemene som Magellan i senere år, og man hadde mistet litt av den eksperimenterende innstillingen fra debuten. Musikerutvalget på denne skiva var det uansett lite å utsette på. I tillegg til de fleste av de originale medlemmene inneholdt denne skiva også navn som Kerry Livgren, John Myung, Steve Walsh og Gary Wehrkamp. Man skal med andre ord ikke undervurdere Magellan og Trent Gardners rolle i amerikansk progrock, for en så samlende effekt har få andre hatt på den siden av atlanterhavet. Det har dessverre kun blitt med disse to skivene for Explorers Club, men man venter jo til stadighet på mer materiale fra den kanten.

Leonardo
Vi vet jo alle hvem Leonardo da Vinci var, og det visste tydeligvis også Trent Gardner og halve prog-USA. The Absolute Man er et konseptalbum som skildrer deler av livet til den store oppfinneren og kunstneren. Skiva er lagt opp som et skuespill med flere akter og med ulike vokalister i hver sine roller. Et langt mer variert og tilgjengelig verk enn det man tidligere hadde hørt fra både Magellan og Explorers Club. Her mikset man symfo og metall med popmusikk og mer klassiske elementer. James Labrie tar seg av rollen som Leonardo, mens andre kjent navn som Mike Baker, Robert Berry, Steve Walsh og Michelle Young har sine viktige bidrag. Som vanlig står brødrene Gardner for mye av instrumenteringen, men man har også fått inn flere gjestemusikere. The Absolute Man er et anerkjent album av både publikum og musikkanmeldere, og fremstår som et høydepunkt i den etter hvert så lange karrieren til Trent og Wayne Gardner.

Jack Foster III
Jack Foster III er en amerikansk singer/songwriter som kom i kontakt med Trent Gardner tidlig på 2000-tallet, og de to fant etter hvert at de hadde mye til felles. Siden har Trent deltatt på de fire skivene til Jack, både som produsent, som musiker og som vokalist. Robert Berry har også deltatt på samtlige skiver. Deres siste album Jazzraptor’s Secret kom i 2008 og ble den gangen omtalt her i Tarkus. Sammenlignet med Magellan og de andre sideprosjektene til Trent er disse utgivelsene litt enklere i stilen, men samtidig veldig variert. Et mer jazzete og poppete produkt enn det man er vant med fra den kanten, og samtidig et friskt pust i en ellers nokså hektisk og tidvis heavy katalog. Det ser mer og mer ut til at det er som produsent og gjestemusiker at Gardner har sin fremtid.

Steve Walsh
Da Steve Walsh (Kansas) kom med sitt første soloalbum Glossolalia i 2000 var det et produkt av hans fruktbærende samarbeid med Trent Gardner. Skiva er av varierende kvalitet, men har noen skikkelig bra låter, mye grunnet den glimrende produksjonen av Trent. Han har alltid en særegen signatur i sine produksjoner, og dette er intet unntak. Samarbeidet med Walsh har jo også fortsatt i ettertid av Glossolalia, ettersom han hadde vokale bidrag for både Explorers Club og Leonardo i årene som kom.

I perioden på slutten av 90-tallet var Trent og Wayne også svært aktive med en rekke tribute-skiver til store og kjente artister. Det mest vellykkede resultatet av dette kom i 1999 når Encores, Legends & Paradox kom i form av en ELP-tribute.

Siste nytt er at Trent Gardner og Robert Lamm (Chicago) nettopp er ferdig med å skrive og produsere en ny låt sammen, en låt som for øvrig har fått tittelen «Out of The Blue».

Stort sett ligger Magellans sideprosjekter tett opp mot det originale konseptet, mye på grunn av at det er Trent Gardner som stort sett figurerer som produsent. Man kan egentlig hente inn så mange musikere og vokalister som man vil, men så lenge produsent og låtskriver heter Trent Gardner vil nok sluttproduktet i disse dager være nokså forutsigbart. Dette er sikkert en sannhet med modifikasjoner, for jeg har fortsatt tro på at den amerikanske progguruen kan skrive og gi ut musikk som er i stand til å imponere meg i like stor grad som han har greid før. Kanskje det er på tide at brødrene går sammen og finner tilbake til gamle kunster?