Mansun

Sven Eriksen

Mansun er et engelsk band, startet i 1995 av Paul Draper (sang/gitar) og Stove King (bass) som ganske snart fikk med seg gitarist Dominic Chad, mens trommeslager Andie Rathbone kom inn i gruppa i forkant av det første albumet. De ga ut en selvfinansiert EP som ga dem platekontrakt med EMI, og i sin tur åpnet veien for flere single-utgivelser og starten på en kort, men suksessrik karriere – blant annet hjulpet av John Peel som spilte de tidlige låtene deres på BBC.

Etter to år og seks singler, var de klare for sitt første album – Attack Of The Grey Lantern. Med et musikalsk uttrykk et sted mellom Oasis, It Bites og Porcupine Tree, ble albumet en stor suksess og nådde toppen av de britiske albumlistene. Det er et konseptalbum, selv om det ikke nødvendigvis kommer så tydelig fram i musikken.

Albumet åpner med den tunge, slepende «The Chad Who Loved Me» (med et ørlite musikalsk sitat fra James Bond – det er et konsept om en slags «hverdags-supermann» – og hjelp av et strykeorkester). Vi merker oss også «Taxloss» med sine overtydelige Beatles-referanser, både tekstlig og musikalsk (tekstlig til «Taxman», musikalsk først og fremst til «Tomorrow Never Knows»). «Stripper Vicar», som forøvrig ble droppet i den amerikanske utgivelsen av albumet, er kjapp, fengende og med klare 60-tallsreferanser. Den hadde da også tidligere (på lik linje med flere av kuttene på albumet) blitt gitt ut på single året før. «Naked Twister» låner mye av den musikalske stemningen fra Tears For Fears, mens avslutningskuttet «Dark Mavis» bringer orkesteret tilbake sammen med temaer fra åpningskuttet. Med sine åtte og et halvt minutt, er det skivas lengste kutt, og mot slutten er strykerorkesteret alene i en slags symfonisk (men noe søtladen) avslutning.

Six kom året etter, og selv om de ikke klarte å følge opp den kommersielle suksessen, var det musikalsk sett et sterkere album. De framstår som sikrere instrumentalister og mindre famlende låtskrivere. De er også flinkere – og mer villige – til å eksperimentere både med lyd og kompositoriske grep. Således er tittelkuttet «Six», som åpner albumet, et konglomerat av melodier, instrumentale påfunn, og med en helt annen selvsikkerhet enn debutalbumet. Fortsatt har de mye pop/rock i musikken, men de har i tillegg latt seg inspirere av både punk, prog og Tsjaikovskij.

Sistnevnte finner vi i «Fall Out», som delvis er basert på temaet fra «Dance Of The Sugar Plum Fairy» (fra Nøtterknekkeren). Plata er todelt, og som avslutning på del 1 får vi den neste ti minutter lange «Cancer», et musikalsk kaos av gitarer, pianoer, trommer, støy, effekter og hyppige stemningsskiftninger. En låt som aldri står i ro og hvor bandet viser fram alle sider av seg selv.

Etter et kort mellomspill er vi i gang med del 2 og «Television», en ambisiøs låt med snev av såvel Red Hot Chili Peppers som Radiohead. Uansett, et av skivas spenstigste kutt. Selv om Mansun på Six henter inspirasjon også fra prog fra årtiene før dem, låter det veldig ulikt neoprogen. En av grunnene er gitarspillet, som har mye mer til felles med Andy Summers enn med Steve Hackett. Så til tross for at låtkonstruksjonene ofte har lite til felles med new wave-musikkens enkelhet, ligger sounden deres mye nærmere dette enn progen. Et eksempel er avslutningskuttet «Being A Girl», som kombinerer nyveivens spillestil med progens kontraster og uforutsigbarhet, Med sine 8 minutter blir det jo liksom ingen punk-låt heller.

På sitt tredje og siste album, Little Kix, er Mansun igjen (og mer enn noen sinne) tilbake i det melodiske. Albumet er mer avslappet og saktegående, tidvis nesten en miks av senere tids Marillion og Talk Talk. De hentet inn Hugh Padgham som produsent, noe som kanskje ikke var udelt heldig, siden de enkle og kommersielle sidene ved bandet ble forsterket. Bandet virker også å konsentrere seg mer om selve lydbildet (på bekostning av det kompositoriske), og selv om albumet inneholder en og annen fin låt («Comes As No Surprise», for eksempel), er oppfinnsomheten og det uforutsigbare fra Six som blåst bort. Isteden står vi igjen med en overvekt av slappe pop-ballader. På mange måter et mislykket forsøk på å være sofistikerte. Referansene til Tears For Fears er der igjen – denne gangen i en noe livstrøtt utgave. Riktignok deres mest konsistente album – om det skulle være verdt noe.

Bandet hadde egentlig ingen tanker om å gi seg nå, og de dro på turné med et utvalg nye låter beregnet på et fjerde album. Men så plutselig annonserte de at de hadde brutt opp, og slik bråstoppet historien om Mansun.

På dette tidspunktet satt de på en stor bunke demoer og annet uutgitt stoff, og etter å ha jobbet med dette i flere år kom det en 3CD-samling som inneholdt dette pluss B-sider fra singler og mye annet under navnet Kleptomania i 2004. I 2006 kom så samlealbumet Legacy: The Best Of Mansun som finnes i to utgaver, den ene med en bonus-DVD