La Maschera Di Cera

Sven Eriksen

Det finnes retro-band - og det finnes retro-band. La Maschera Di Cera spiller progressiv rock med overtydelige referanser til hvordan musikken ble spilt for 35 år siden, men til forskjell fra veldig mange likesinnede, klarer de stort sett å tilføre musikken friskhet og en god porsjon nytenkning.

Gruppa ble startet i 2001 av Fabio Zuffanti sammen med to av sine medmusikanter i gruppa Finisterre/Höstsonaten, Agostino Macor (keyboards) og Marco Cavani (trommer) i tillegg til vokalist Alessandro Corvaglia og fløytespiller Andrea Monetti. I motsetning til Finisterre (og i enda større grad sideprosjektet Höstsonaten) som tre av musikerne kom fra og som spiller en veldig neddempet og til tider kjedsommelig progressiv musikk med vekt på lydmalerier og sakrale stemninger, er La Maschera Di Cera et energifylt og intenst band. Det er nesten som om Zuffanti (som skriver musikk for begge gruppene) antar to ulike personligheter etter som han flytter seg fra det ene prosjektet til det andre.

Zuffanti er en glimrende bassist enten det gjelder Finisterres pastorale vandringer eller LMDCs heftige rytmikk. I det hele tatt inneholder LMDC førsteklasses musikere med ett markant unntak. Det er for undertegnede ganske uforståelig at et såpass avansert og ambisiøst band kan holde seg med en fløytespiller som egentlig ikke kan spille, men som stort sett kun blåser triller og annet tullball. Og vokalist Corvaglia kan innimellom virke litt påtatt dramatisk, i alle fall på scenen. Men bortsett fra dette er La Maschera Di Cera et flott band.

Året etter oppstarten kom gruppas første album – La Maschera Di Cera – på Mellow Records og de fulgte det opp med flere konserter i Italia. Albumet består av fire lange låter og de etablerer et lydbilde som ligger i området Änglagård/King Crimson/Genesis/PFM med utstrakt bruk av et arsenal av «vintage» tangentinstrumenter, blant annet en VCS3-synth.

Sentralt i albumet står det snaut tjue minutter lange seksdelte eposet «La Maschera Di Cera». Her er de innom mange ulike stemninger, fra pastorale pianobaserte stykker til fullt øs med Mellotron (-samples?) og nærmest Keith Tippet-aktig pianospill som gir en kortvarig King Crimson-assosiasjon. Men her er også melodiøse partier i god PFM-ånd. «Del Mondo che Crolla» åpner med Monettis etter hvert nokså irriterende fløytespill, men utvikler seg i retning Chocolate Kings-periode PFM, ikke minst fordi Alessandro Corvaglias stemme har mye til felles med daværende PMF-sanger Bernardo Lanzettis. Til «Del Mio Abisso e del Vuoto» hentet gruppa inn gjestevokalist Nadia Girardi som tilfører ordløs sang som trekker musikken fra konkret tradisjonell prog over i en overjordisk, mystisk atmosfære. Denne kontrasten mellom den jordnære, relativt Genesis-inspirerte musikken og det mer abstrakte, dissonante, nokså «space»-aktige, er med på å øke spenningsnivået. Avslutningsvis får vi den langsomme «Del Mio Volo» hvor Monetti for en gangs skyld spiller noe som kan ligne en melodi. Musikalsk veldig tett opp til tidlig PFM og Genesis.

Albumet La Maschera Di Cera fikk gjennomgående gode kritikker og allerede året etter var gruppa klare med sitt andre album som fikk tittelen Il Grande Labirinto. Her viderefører de det musikalske konseptet fra debuten med den samme besetningen. Den todelte «Il Viaggio Nell’ Oceano Capovotto» som fyller over 26 minutter er platas hovedverk, og på samme måte som tittelkuttet fra debutalbumet, dekker det mange ulike fasetter av gruppas musikk. Også her kan vi høre såvel abstrakt «space»-musikk som melodisk Genesis/PFM-inspirerte partier. Gruppa er flinke til ikke å trekke ut de ulike delene i langdrag, slik at opplevelsen av variasjon blir den toneangivene. Komposisjonsmessig holder de (dvs Zuffanti og Macor) et bra nivå uten kanskje å nå de helt store høyder. Det kan bli litt anonymt i perioder ved at musikkens form virker å være viktigere enn innholdet, men Il Grande Labirinto inneholder også minneverdige stunder. Best i så måte er kanskje del 1 av «Il Viaggio...». Albumet har også med et kort solostykke for tangentspiller Agostino Macor.

Etter innspillingen av albumet sluttet trommeslager Cavani og ble erstattet av Maurizio Del Tollo. Gruppa dro deretter på turné til Italia, Spania, Portugal, Sveits og Belgia. En av konsertene fra denne turneen – i Verviers, Belgia den 14. september 2003 – kom året etter ut på plate under tittelen In Concerto. Her framfører de store deler av begge de foregående albumene.

I en live-setting forsterkes både de sterke og de svake sidene ved gruppa. Zuffantis presise bass-spill og Macors tangenter får virkelig vist seg fram, mens det ubehjelpelige fløytespillet blir såpass dominerende at det nesten klarer å ruinere hele konsertopplevelsen. Men gruppa klarer å ta vare på såvel dynamikk som nyanser og faller sjelden eller aldri for fristelsen til å trekke ut instrumentalpartier. Dette gjør at live-utgaven av LMDC ikke skiller seg nevneverdig ut fra studio-utgaven, men i konsertsalen er ikke dette noe drawback. Det er først når live-opptaket skal avspilles hjemme i stua at ønsket om mer variasjon dukker opp. Derfor blir skiva In Concerto ikke noe essensielt album.

En annen konsert fra samme år, nærmere bestemt fra Gouveia Art Rock Festival i Portugal den 6. juli, kom senere på året ut på DVD (i kombinasjon med samme evenements konsert med gruppa Nil). LMDC framfører her to kutt fra Il Grande Labirinto som man også finner på In Concerto. DVD-formatet tilfører lite til live-CD-en da La Maschera Di Cera er et særdeles lite visuelt band i all sin innadventhet. At vokalist Alessandro Corvaglia har tegnet noen streker med tusj i ansiktet er ikke alene nok til å gjøre konserten visuelt spennende. Et spinkelt lydbilde og forholdsvis fantasiløs filming gjør denne konsert-DVD-en til en nokså kjedelig affære. Mest interessant er det kanskje når de får med Tantra-gitarist Manuel Cardoso i en versjon av Finisterre-låta «Dal Caos».

I 2006 kom det som er gruppas foreløpig siste album, Lux Ade, produsert av PFM-trommis Franz Di Cioccio. Med samme besetning som forrige album holder de seg i det samme musikalske sporet, men låtskrivingen har tatt seg opp et par hakk, noe som gjør Lux Ade til det mest vellykkede LMDC-albumet så langt. Fra den majestetiske åpningen på «Doppia Imagine» til de avslutter med den korte, sveisne instrumentalen «Schema», presenterer gruppa et album som både virker mer gjennomarbeidet og bedre produsert enn alle de foregående. Selv Andrea Monetti virker å begrense mengden av irriterende fløytetoner, og albumet er gjennomgående mer melodiøst enn de øvrige uten at det går utover verken oppfinnsomheten, lydbildet eller «prog»-faktoren. «Unsensoall’ Impossible» er tidvis vakker, «Orpheus» har en av de beste melodiene gruppa har kommet opp med, litt mer «kommers», kanskje, men den har store likheter mede Genesis rundt A Trick Of The Tail, og viser et band som innehar både spilleglede og overskudd.

En utenforstående produsent (og kanskje også et nytt plateselskap – Immaginifica –) har gjort godt for LMDC som produserte alle de foregående albumene selv. De har fått strammet inn en del uting og framstår som et tett og fokusert band. Selv ikke den nesten 25 minutter lange «Enciclica 1168» viser nevneverdig tegn til tomgang.

Fabio Zuffanti har mange jern i ilden, men ryktene vil ha det til at La Maschera Di Cera er hans førsteprioritet for tiden. Det lover godt for et band som følgelig kan fortsette å fôre 70-talls-sultne lyttere med mer kvalitetsmusikk.