Ritual

Trond Sätre

Siden midten av 90-tallet har svensk progrock fått flere internasjonale storheter. Bandet Ritual har aldri vært blant de mest produktive av disse, men allerede fra begynnelsen av viste medlemmene stor interesse for eksperimentering. Røttene til Ritual er å finne i det svenske bandet Bröd, som ble dannet i 1988 av Johan Nordgren (trommer), Fredrik Lindqvist (bass) og Patrik Lundström (sang/gitar).

Musikken til Bröd var en sammenblanding av sjangrer, ofte med multimediepresentasjon på scenen. Et av de mest utfordrende prosjektene deres var «Going For A Walk», et tre kvarter langt musikkstykke som ble framført på konsertene med slides på storskjerm. Bröd hadde seks medlemmer, men da halvparten forlot gruppa, ble Nordgren, Lindqvist og Lundström enige om å fortsette med ei ny gruppe. I 1993 fant de en ny keyboardist, Jon Gamble, og et nytt bandnavn - Ritual (ikke å forveksle med det tyske hardcorebandet ved samme navn)

Eksperimenteringsvilje til tross, bandet var enige om at Ritual skulle sats på kortere og mer konsise rockelåter enn hva Bröd hadde gjort. I de neste par årene var Patrik Lundström opptatt med å spille i scenemusikaler, men gruppa holdt seg likevel beskjeftiget. De utnyttet tida til å komponere nye låter og utvikle et eget sound. I 1995 fikk bandet kontakt med et relativt viktig selskap, Musea, og samme år spilte de inn sitt første album, Ritual. Albumet har en stil og utføring som, enkelte senere krumspring til tross, definerer bandet Ritual. Arrangementene er i utgangspunktet melodiøse, med opptil flere melodilinjer inspirert direkte av Gentle Giant, men like ofte av folkemusikk. Kompet og riffene ligger derimot tettere på hardrock. Også Patriks skarpe og intense stemmen bidrar til å gjøre Ritual til et umiddelbart lett gjenkjennelig og særmerket band. Tekstlig er det to tendenser som går igjen både her og i senere Ritual-album: En økologisk filosofi preget av enkle ord, men forblomstrede vendinger, og...Tove Jansson. Akkurat som Bo Hansson stadig vendte tilbake til Tolkiens Midgard eller kaninkolonien Watership, vender Ritual stadig tilbake til Mummidalen. Og her er det ikke snakk om det utvidete Mummidal-universet: Ritual holder seg strengt til spesifikke fortellinger som ble ført i pennen av Tove Jansson selv. Tre av sangene på debutalbumet har disse tydelige henvisningene.

Sommeren 1996 gikk med til å turnere i Europa for å bygge seg opp et rykte. De ble kjent som et kraftfullt liveband, og begynte å planlegge et nytt album. Men prosjektet gikk tregt, ikke minst fordi medlemmene fortsatt var beskjeftiget med andre prosjekter. Ikke minst gjaldt dette for Patrik Lundström, som i tillegg til Ritual var med i popgruppa Blond. I 1997 vant Blond til og med den svenske Melodi Grand Prix-finalen med sangen «Bare hon älskar mig». Sangen kom bare på en 14. plass i den internasjonale finalen, men ble fulgt opp av en sommerturné i Sverige. På samme tid var han også involvert i gospelkoret One Voice. Johan og Fredrik studerte sammen på universitet i Stockholm, mens Jon jobbet for selskapet Ericsson i Asia (hvor han fant ny, musikalsk inspirasjon). Gjennom mesteparten av 1997 lå Ritual brakk, men bandet hadde noen møter sammen der de ble enige om å satse på en enklere og mindre teatralsk profil. Perioden som bandet nå gikk inn, var preget av en viss angst for å framstå som stormannsgale, og arrangementene ble strippet ned noe. Fredrik Lindqvist har på det nærmeste innrømmet at sangene de laget i den perioden spriket i litt for mange retninger, noe som det neste albumet, Superb Birth, bar preg av. De symfoniske taktene fra debuten var borte, og erstattet av et litt en moderne, men ubestemmelig form for hardrock med bare små spor av det progressive. Ritual ba ikke om unnskyldning for det; de var oppsatte på å være et band i konstant forandring og utvikling (og var således virkelig progressive, kan en argumentere...)

I 2001 ble både Patrik og Johan fedre, men bandet hadde likevel tid til å jobbe med et nytt album. 2002 gikk med til selve innspillingen, men Patrik fikk igjen tid til et sideprosjekt som gjestevokalist på Kaipas Notes From The Past. Hva Rituals egen musikk angikk, så skulle det vise seg at bandet likevel ikke hadde satt seg fore å bli et "streit, men sofistikert" rockeband. Det neste albumet, Think Like A Mountain (2003) hadde mer til felles med debuten enn med Superb Birth. Sangene og arrangementene hadde igjen blitt litt mer fikse, selv om melodiene var mørkere og folk-motivet ikke var like markant - Unntatt innslagene av orientalsk musikk, som var tydeligere nå enn noen gang før. For de av fansen som først hadde falt for den energiske, melodiøse symforocken på debutalbumet, var Think Like A Mountain i hvert fall et tydelig skritt i riktig retning igjen. Tittelen er et økologisk mantra, og økologi er et gjennomgående tema. Men med den mørkt humoristiske «Moomin Took My Head» gjorde bandet nok en gang ære på Tove Jansson.

I samarbeid med andre svenske progband fortsatte Ritual med sporadisk turnering høsten 2003 og utover 2004. De opptro med Flower Kings i London og dro deretter på Europaturné med Anekdoten. Tyskland var fortsatt det viktigste markedet, og begge band måtte med ergrelse avslutte turneen med bare halvfull sal i Stockholm. Dan Backman i Svenska Dagbladet ga konserten rosende omtale og forklarte Rituals musikk slik: «Till skillnad från Anekdoten ligger styrkan i de melodiskt attraktiva låtarna. Jo, det är lite för mycket av allt, men spelglädjen och den musikaliska kompetensen gör det hela mycket underhållande. Allra bäst blir det när gruppen plockar fram de akustiska instrumenten och det sprittande folkmusikaliska inflytandet i förgrunden.»

Med mye livemateriale å ta av, begynte bandet å mikse et album som imidlertid ikke var klart før i januar 2006. Ritual Live var enkelheten selv, både i tittel og design, men denne enkelheten reflekterte på mange måter sceneopptredenene. Tross i til dels tunge arrangementer og et mylder av instrumenter låter sangene direkte og uanstrengte i framføringen. Sangene taper seg ikke noe i live-framføringene, og er dermed en demonstrasjon på bandets sterke samspill. For øvrig merker en seg at bare fire av atten låter på albumet er fra Superb Birth, noe som kan tyde på at Ritual skjønte hvilken retning de ikke burde satse på.

Det neste halvannet året var Ritual mest å se på festivaler, mens de arbeidet med komposisjoner til et nytt album. Produksjonen var denne gangen ikke like teknisk avansert som på Think Like A Mountain, noe som kan ha vært tilsiktet. Det nye albumet, The Hemulic Voluntary Band (2007) var noe mer akustisk i formen, men samtidig mer musikalsk raffinert. Albumet er Rituals mest ambisiøse til dags dato, på den måten at det inneholder mer av alt det som særmerker Ritual: Folk-rock (denne gangen med mest vekt på nordiske og keltiske instrumenter), kontrapunktiske Gentle Giant-arrangementer, melodiøse hardrock-komp og jada, enda mer om Mummidalen. Med ett unntak er alle sangene direkte inspirert av Tove Janssons bøker, og det er således ikke helt feil å kalle Hemulic for Rituals første konseptalbum. Kronen på verket er den 26 minutter lange rockeoperaen «A Dangerous Journey», en detaljert gjenfortelling av Janssons bildebok «Den Farliga Resan». Lange, episke stykker er langt fra unike i moderne prog, men den ordrike (og smektende framførte) teksten som binder syklusene sammen gir "A Dangerous Journey" en usedvanlig helhetlig følelse. Respekten for Janssons litterære arv til tross hadde bandet mot nok til å få tekstheftet illustrert av Javier Herbozo, hvis detaljerte og naturalistiske stil står i sterk kontrast til Tove Janssons egne tegninger, noe som gir en ekstra nerve til hele produksjonen. Mummitrollene og Hemulene i Herbozos strek ser ut som muterte neandertalernudister.

Ingen av medlemmene i Ritual har bandet som heltidsbeskjeftigelse (og bare Patrik jobber med musikk på heltid), noe som delvis forklarer hvorfor det alltid går nærmere fire år mellom hvert album. I mellomtiden kan vi høre Patriks vokal på samtlige album Kaipa har spilt inn siden Notes From The Past, og på deres nyeste, In The Wake Of Evolution, kan du også høre Fredrik bidra med fløyter på noen av sporene. Likevel går aldri for lang tid mellom hver gang Ritual har ny konsert, og meldingene fra bandets webside tyder på at de igjen jobber jevnlig med en ny plateinnspilling. Ritual er kanskje et av Sveriges mest langsomt arbeidende progrockband, men det er også et av de mest stabile