Thieves' Kitchen

Sven Eriksen

Det finnes mange grupper innenfor neoprog-sjangeren som har opparbeidet seg et visst navn og rykte og de aller fleste har vel etter hvert blitt omtalt i en eller annen sammenheng her i Tarkus. Men fremdeles finnes det band innenfor sjangeren som både er interessante og som aldri har vært omtalt i våre spalter. Thieves’ Kitchen er et slikt band.

Gruppa har så langt gitt ut tre album, og man kan tydelig høre inspirasjon fra de kjente 70-tallsbandene som Yes og UK, samtidig som de har mange fellestrekk med neoprogbandene Jadis og Spock’s Bedard. I tillegg har de en liten jazzrock-side som gjør at de lett kan sammenlignes med band som for eksempel Echolyn. Men til tross for alle likhetene, har de på et vis klart å skape seg en egen identitet i en skog av mer eller mindre likelydende band. Der TK har sin styrke, er at de evner å skrive meningsfull musikk og samtidig formidle en troverdig oppriktighet gjennom denne musikken.

Gruppas første album kom i 2000 etter at gitarist Phil Mercy og bandets første bassist, Paul Beecham hadde funnet ut at de ønske å jobbe sammen med musikk. Phil tok med seg vokalist Simon Boys og ex-Grey Lady Down-trommeslager Mark Robotham ble også med. Det tok litt lenger tid å finne tangentspiller, men etter en annonse i den lokale musikksjappa fikk de kontakt med Wolfgang Kindl, og sommerstid 1999 var den første inkarnasjonen av bandet i gang.

Albumet Head har mange fellestrekk med neoprog-album fra samme tid: lange låter med tildels langstrakte solopartier, ikke minst for gitar er velkjente virkemidler. Simon Boys har en stemme som skiller ham lite ut fra tilsvarende utøvere, og lyd- og arrangementsmessig kan man høre store likheter med for eksempel Flower Kings. Men Thieves’ Kitchen spiller en musikk som i store deler er noe mer utfordrende enn det man normalt hører fra sjangeren.

Det skal dog ikke stikkes under en stol at man bør ha relativt stor sans for neoprog for å kunne sette stor pris på albumet, og Head lider litt under at de fem låtene som utgjør albumet ligner for mye på hverandre og at det kunne ha blitt jobbet enda mer med nyanser og kontraster. Litt for ofte kjøres det på høyt gir, og selv om avslutningskuttet «T.A.N.U.S.» viser bandet fra både den symfoniske og den mer jazzete siden, blir hovedinntrykket av albumet et litt påtatt energinivå som fort kan kjennes slitsomt.

Bandet fikk gode nok kritikker for albumet til at de satset på en rask oppfølger, og allerede etter ett år var album nr to, Argot, på markedet. Paul Beecham hadde i mellomtiden trukket seg som fast medlem i gruppa og var blitt erstattet av Andy Bonham. På Argot videreutvikler bandet de komplekse og energiske sidene sine, og de lykkes oftere med virkemidlene her. Riktignok er også Argot tidvis både statisk og slitsom, men på avslutningskuttet «Call To Whoever» virker det som det løsner i litt større grad enn det hadde gjort tidligere. Deres tidvise næmest virtuose instrumentbehandlig koblet med komposisjoner som tilsynelatende svært ofte var laget kun med det for øye å promotere dette, sto altfor ofte i veien for genuin musikalitet, men her virker det som de hadde lagt det meste av dette bak seg, og heller konsentrert seg om å skrive musikk som kunne fungere på sine egne premisser. Paul Beechams obo er også medvirkende til å mykne det harde lydbildet deres. Argot er et steg i riktig retning for gruppa, men helt vellykket kan det ikke sies å være.

Etter utgivelsen av Argot forlot vokalist Simon Boys gruppa, og etter litt leting engasjerte de den unge, lokale sangerinnen Amy Darby. Overgangen til kvinnelig vokalist hadde lite å si for den musikalske utviklingen til bandet, og bandets tredje og til nå siste album, Shibboleth fortsatte der Argot slapp. De videreførte jazzrock-siden av bandet, og tidvis minner de mye om for eksempel Bruford (bortsett fra at Mark Robotham er en noe for tungdrevet trommeslager). Amy Darbys litt forsiktige inntreden i bandet gir henne en rolle ikke ulik den Anette Peacock hadde på det første Bruford-albumet.

Musikalsk tar tangentspiller Wolfgang Kindl skikkelig tak på Shibboleth og framstår som bandets mest spennende og ikke minst allsidige musiker der han skifter problemfritt fra jazz til symfonisk rock. Eksempelvis i «De Profundis» hvor han kombinerer disse elementene på en fortreffelig måte, og selv om vokalist Darby verken har all verdens stemme eller spesielt spennende melodilinjer å synge, blir resultatet så absolutt godkjent. I «Chovihani Rise» klarer de å kombinere intrikat musisering med intelligent melodiføring og tiltalende symfonisk lydbilde. Ikke ufortjent går Shibboleth for å være gruppas beste utgivelse så langt.

Men ikke før var albumet ute, så forlot nok et medlem gruppa. Tangentspiller Kindl fikk nok av et liv i utlendighet og flyttet tilbake til hjemlandet Tyskland. Denne gangen løftet gruppa blikket høyere og lengre i jakten på en erstatter, og mannen de fikk med seg var ingen ringere en ex-Änglagård-keyboardist Tomas Johnson. Med ham på laget gikk de i gang med innspillingen av sitt fjerde album som er gitt tittelen The Water Road med IQs faste tekniker Rob Aubrey bak spakene. Utgivelse er planlagt i mars/april i år.