Under Byen

Sven Eriksen

Under Byen – en av dansk rocks heteste eksportartikler – er ikke noe progband i ordets vanlige forstand, men de innehar en originalitet og en forkjærlighet for å gjøre ting etter eget hode som de aller fleste progband kan misunne dem. At de med dette utgangspunktet allikevel har klart å skape seg et navn både nasjonalt og internasjonalt, er imponerende.

Gruppas historie strekker seg tilbake til 1995 da to venninner, Katrine Stochholm og Henriette Sennenvaldt, fant ut at de trengte flere instrumenter for å realisere Henriettes dikt og Katrines pianomelodier. Men de hadde ingen tanker om et tradisjonelt rockband, de knyttet til seg musikere på fiolin, cello, trekkspill og piano i tillegg til bass og trommer. Tidlig 1996 var de klar for sin første konsert som ble holdt i hjembyen Hinnerup utenfor Århus, og senhøstes 1997 spilte de inn sinførste EP – Puma.

De tre låtene som utgjør denne plata viser et band med gode melodier, men Henriette Sennenvaldts vokal har ennå ikke funnet sin form og instrumentbruken er rett så tradisjonell (i stor kontrast til hva de begge skulle utvikle seg til). Friskest låter de i «Spindelvævssind», mens den noe mer tradisjonelle «Vindeltrappe» skulle få en ny og atskillig mer spennende behandling på gruppas første album, Kyst.

Men før de kom så langt holdt de noen få konserter og hadde søkt om – og fått innvilget – økonomisk støtte til en turné. Istedenfor å dra på turné brukte de pengene til å spille inn promosingelen «Veninde i vinden» som de sendte til radiostasjoner og plateselskaper. Denne singelen førte til at de ble booket til Århus Musikkfestival i august 1988, og de vakte etter hvert interessen til eieren av det nystartede plateselskapet Have A Cigar – Steffen Brandt – som signerte dem. De fikk Stina Nordenstams produsent Manne Von Ahn Öberg med på laget, og debutalbumet Kyst ble utgitt i november 1999.

Kyst viser et mer modent, selvbevisst og originalt band enn de tidlige EP-ene og demoene. De begynner å bruke instrumentene annerledes, Henriette Sennenvaldts vokal begynner å få sin karakteristiske form, de bruker mye mer perkusjon (allerede nå har de to trommeslagere, men ingen gitarist), de har startet å eksperimentere med utradisjonelle lydkilder (bl.a. overstyrt elektrisk sag), men fremdeles mangler det lille ekstra som etter hvert skulle skille dem ut fra nær sagt ethvert annet band. Spor som «Sylfiden», «Sejler» og «Ingenting hos mig» gir dog tydelige indikasjoner på at vi har å gjøre med et ekstraordinært band.

Samtidig med utgivelsen av Kyst trakk Katrine Stochholm seg ut som fast medlem av gruppa, men fortsatte som låtskriver og var også med på innspillingen av gruppas neste album, Det er mig der holder træerne sammen i 2002.

Dette albumet viser en gruppe som har tatt store steg siden debuten tre år tidligere. Instrumenteringen har blitt mer sparsom (de har utviklet en teknikk hvor hvert enkelt instrument ofte spiller veldig enkle toner og hvor instrumentene tar over rollene for hverandre). Henriette Sennenvaldt har en vokalteknikk hvor hun vekselvis visker og høres ut som hun snakker med seg selv. De bruker melodisk perkusjon, de introduserer trombone, elpiano, ukulele og Moog, og arrangementene deres er hele tiden fulle av overraskelser.

Men det er komposisjonsmessig de har tatt de største skrittene. Låter som «Plantage», tittelkuttet «Det er mig der holder træerne sammen» og «Om vinteren» er alle små mesterverk som forsterkes av de delvis minimalistiske arrangementene. I tillegg til alle de akustiske instrumentene råder gruppas «band doktor» Anders Stochholm over et lite arsenal av lydeffekter som gir gruppas sound et ytterligere eksotisk preg. Verdt å merke seg er også tekstene som er små poetiske perler skrevet av Henriette Sennenvaldt. Prisverdig er det også at gruppa ikke har latt seg friste til å synge på engelsk, men holder på dansk til tross for et internasjonalt gjennombrudd.

Med Det er mig der holder træerne sammen fikk Under Byen sitt definitive gjennombrudd både kunstnerisk og kommersielt. De fikk rosende omtaler av såvel Rolling Stone som legendariske John Peel.

I 2004 ga de ut live-EPen Live at Haldern Pop 2003 med fire låter (to fra Kyst og to fra Trærne…) i et opplag på 500. Utgivelsen viser ingen nye sider ved gruppa, men bekrefter at de også er et førsteklasses liveband. I denne perioden tok medlemmene seg også tid til en rekke prosjekter utenfor gruppa, blant annet et samarbeid med Rammstein.

I 2006 kom det som er Under Byens siste studioalbum til nå, Samme stof som stof. Her perfeksjonerer de stilen de skapte på Trærne…. Komposisjonsmessig har de tatt ytterligere steg, låtmaterialet er uhyre sterkt og originalt, fra den energiske «Pilot» til den helt forsiktige «Tindrer». Også framføringsmessig har gruppa blitt mer kontrastfylt og spenner over store områder, fra de harmoniske celloene i «Den her sang handler om at få det bedste ut af det» til forvrengte sagblad (eller hva det nå måtte være) i «Film og omvendt», fra forsiktig hvisking i «Den her sang…» til desperat klynking i «Heftig».

Med Samme stof som stof har Under Byen skapt et av årtiets mest originale og ambisiøse og samtidig mest gjennomførte album.

Gruppas så langt siste utgivelse er det praktfulle livealbumet Siamesisk (anmeldt i Tarkus nr 45) i samspill med Dansk Radios Sinfonietta. Fire låter fra Samme stof… og én låt («Plantage») fra Træerne… framført med inspirasjon og presisjon. Den utvidede besetningen gir låtene enda mer trøkk og enda flere nyanser og plata viser med all tydelighet at Under Byen er et liveband på høyde med de aller fremste.