Folk- og viserock i britisk undergrunn

Richard A Toftesund

I andre utgaver av denne serien har vi tematisert sosiokulturelle miljøfaktorer vel så mye som musikk, med fokus ikke bare på måten nettopp holdningene i tonekunsten ofte virker sammen med ytre omstendigheter, men på hvordan slik resonnans faktisk blir det egentlige opphav til sjangerbegrepene. Vi beskrev henholdsvis fremveksten av Ladbroke Grove-kommunen i London sent på 60-tallet, den «esoteriske» viseformen til skotske ISB og amerikanske PBS, og selve tidsladningen i lyden fra San Francisco 1967-70. Alt dette var å regne til periodens motstrømninger blant den yngre generasjon, men hendelsene begrenset seg slett ikke til utvikling av nye musikkslag eller utprøving av visse typer identitetsestetikk. I virkeligheten handlet det om et langt mer omfattende prosjekt, om oppblomstringen av «alternative» eller «uavhengige» sivilisasjonssyn og livspraksiser hvor kunsten naturlig nok også ble gitt andre funksjoner, ansvar og oppdrag. Og dette dreide seg heller ikke om hvor vidt et verk eller en artist solgte bra eller dårlig; der fantes i liten grad noe skisma mellom «eksperimentalisme» og «kommersialisme» - det viktige var hvilke potensielle prosesser en kunstnerisk ytring kunne tenkes å generere i storsamfunnet.

En noe banal analogi, kanskje, men innenfor den vestlige popmusikken fikk The Beatles faktisk samme rolle som Mao Zedong hadde i den kinesiske kulturrevolusjonen: de befant seg formelt øverst i hierarkiet, men prediket likevel «opprør» og konstant nytenking gjennom ord og gjerning, og oppfordingen ble saktens fulgt. Filosofien ble dermed å lese som at kreativiteten ikke kun var eneste farbare men eneste FRUKTBARE vei; den store kunstner tok kontinuerlige sjanser - og lyktes derved. Det var dette idealet som ga navn til den «progressive» rocken, uansett hvilke bortforklaringer retroaktivistene måtte finne bekvemme i dag.

Men et hvert opprør fordrer målskiver, og utvinningen av nye modeller og forbilder gikk ofte på bekostning av de prinsippene som lå til grunn for tradisjonelle tenkesett i kunsten. I årene 1965-70 opplevde den mer utadrettede del av vestlig toneliv i så måte et regelrett paradigmeskifte, da både jazzen, rocken og kunstmusikken fikk sentrale deler av sine rollevilkår og sammensetninger snudd på hodet ved at utøvere fra de ulike sjiktene begynte å overskride sine tillærte lojaliteter. Selv om dette i seg selv ikke var nytt, hadde det aldri tidligere fått ringvirkninger i form av seriøs anerkjennelse i de ellers motstridende leirene. Soft Machine, Nucleus og Colosseum rystet ikke bare den britiske undergrunnsrocken de selv sprang ut ifra men øvde uunngåelig innflytelse på den stive britjazzens og bluesens eget selvbilde, mens høyt utdannede komponister og formgivere som Alvin Curran og Cornelius Cardew ble stadig oftere å skue på alkoholfrie lys- og lydorgier regissert av Syd Barrett med mannskap. Imidlertid var denne omveltningen nærmest beskjeden sammenliknet med det dramatiske utfallet som ble den moderne britiske folketonen til del.

Mellow Candle

 

Opphavet, tanken og drivkraften bak
Denne korte innføringen i britisk undergrunnsfolk bryter med artikkelseriens mønster slik vi skisserte det i avsnittene over. I stedet skal vi gi en heller enkel utredning av fem vage distinksjoner som gjøres fullt og holdent på musikalsk grunn, samtidig som vi lar det store historiske bakteppet stå urørt (Sven har allerede skrevet utførlig om dette i Tarkus nr. 30 og 47). Dessuten reserverer vi de mest opplagte merkepunktene: Donovan, Al Stewart, Van Morrison, Fairport Convention/Sandy Denny/Richard Thompson, The Pentangle, Cat Stevens, Steeleye Span, Nick Drake, Lindisfarne - disse var i hovedsak etablerte navn med til dels vidløftige resymeer i samtiden (Drake unntas her), og flere av utgivelsene deres ble referanseverk eller tilmed direkte skjellsettende for utviklingen av et folkelement i popindustrien. Ilag med ISB utgjorde disse artistene dermed et grunndepot som all følgende britisk musikk i midtleddet folk/pop/rock/jazz syntes å hente sine sporer fra, noe som likevel altså gjør dem nyttige som henvisning.

Men også de store hadde sine kilder, og her reises spørsmålet om når, hvordan og hvorfor «folk» ble «folkrock» eller «popularisert folk» – eller for den saks skyld om hvor grenseoppgangen er å finne. Svaret på det siste ligger hos utvalgte aktører som tilhørte den opprinnelige «second folk revival»-bølgen fra sent på 50- til midt på 60-tallet – Shirley Collins, Davey Graham, Martin Carthy, John Renbourn og Bert Jansch – som alle påvirket hverandre innbyrdes og markerte et generasjonsskifte i overleveringen av britisk tradisjonsmusikk, der man på den ene siden fant og tolket eldre materiale og på den andre selv føyde seg inn ved å skrive nytt ut ifra tilsvarende ideal. Da Renbourn og Jansch ilag med trommeslageren Terry Cox i 1967 dannet The Pentangle som første folk-baserte «supergruppe», var dette et avgjørende veiskille, blant annet fordi bandets suksess medførte at andre blant de virksomme trubadurene fra foregående år nå med ett ble attraktive for plateselskapene. Det var i dette kjølvannet at sentrale figurer som Anne Briggs, Ralph McTell, Roy Harper og John Martyn ble hentet opp og eksponert for et større publikum. Karakteristisk for alle disse var at de kom fra «innsiden» men henvendte seg utover, dette i lys av ungdommens hevdvunne interesse for folkemusikken som uttrykk for en slags mytisk autentisitetskjerne i det mange nå forsto som en fremmedgjort og mekanisert kultur.

Principal Edwards Magic Theatre

 

Nettopp fordi bølgen hittil besto av skikkelser med troverdighet i konservative folk-kretser, forløp overgangen til å begynne med nokså smertefritt. Sommeren 1969 inntraff imidlertid et hardt slag da den høyaktede felemannen Dave Swarbrick ble fast medlem av Fairport Convention, som til da primært hadde vært ansett som et rent rockeband med hjemmel i den britiske hippiebevegelsen. På LPen Liege and Lief fra tampen av dette året la FC fra seg de amerikanske vestkystimpulsene for godt, til fordel for en utstudert tradisjonstone tilsynelatende traktert ved rockens mål. Med andre ord det eksakt motsatte av den uhyre omstridte manøveren Bob Dylan hadde statuert da han gikk elektrisk noen år i forveien (betegnende nok under påtrykk av sine egne disipler i The Byrds); snarere enn å forenkle, tilpasse eller kompromisse musikken ble FC heretter et mønster på kunstnerisk kred i møtet mellom ulike sjangre, med en perfeksjonisme som var omtrent like virtuos som den var eklektisk. Dette var det mest tungtveiende anstøtet til fremveksten av en scene for undergrunnsfolk i Storbritannia, ikke mindre aktualisert ved at både FC og andre i tillegg til artistisk anerkjennelse oppnådde fine salgstall.

Uklare linjer
Som nevnt kan denne tendensen sorteres i fem løse forgreininger, dog ingen av dem utgjorde noen generisk «sound». Snarere oppstår kategoriene via visse ytre fellestrekk og faktorer som sammenfalt i fremtoning mer enn i motivasjon hos artistene, selv om inndelingene heller ikke da blir fullt konsekvente. Det er også verdt å merke seg at disse bolkene avviker litt fra dem man ellers kan lese om med hensyn til slik musikk.

Den «barokke» folken fulgte rimelig tett på de mest melodiske sidene ved FC og The Pentangle, og modellerte seg typisk med kvinnelig frontsanger, elektroakustisk besetning (dog nesten alltid orientert rundt gitaren) og med vage hentydninger til California for inspirasjon (se forrige 'Forløper' om bl.a. Jefferson Airplane og It's a Beautiful Day). Mellow Candle og Trees er glanseksempler på dette, samt Trader Horne med den tidligere FC- og King Crimson-vokalisten Judy Dyble i spissen. Dette er trolig den hyppigst identifiserte og assosierte parten av britisk folkrock; da slike idéer så smått fikk gjeninnpass i popmusikken på 80-tallet med grupper som All About Eve, var ikonografien overtydelig.

Den «episke» folken betegner naturlig nok en noe mer kompositorisk eventyrlig og fasettert tilnærming hvor både tekst- og tonestoffet ofte antar form av regelrette narrativer. Instrumenteringen er gjerne artikulert over bredere spenn, iblant sågar med orkesterarrangementer, og låtstrukturene tar ukonvensjonelle vendinger. Arketypen på denne innfallsvinkelen er Roy Harpers Stormcock og ymse ting av trioen Magna Carta. Influensene fra filharmonisk musikk henger også igjen, ikke minst hos et ensemble som Fuchsia – cello, bratsj og fiolin pluss bass, trommer og gitar/sang. Mange moderne lyttere har til gode å oppdage denne tidvis fascinerende avsporingen, som hadde hadde mye til felles med den grandiose skalaen i «symfonisk» rock.

Tea And Symphony på gata i London 1967. (Foto: Sven Eriksen)

 

«Frikfolk» er den mest omdiskuterte retningen, uvilkårlig instituert av Tyrannosaurus Rex og ISB (se 'Forløperen' i Tarkus 51). Slike konstellasjoner representerte arven etter (eller kanskje kulminasjonen av) både den mest surrealistiske psykedeliaen, middelalderens gjøglerske toneteater, religiøs eller «spirituell» musikk og ren performancekunst, og ble som regel betraktet som drøyt eksentriske også av sine samtidige omgivelser. Især Comus og Jan Dukes de Grey krysser over mot avantgarden, med en klar understrømning av vill- og galskap og av en ustyrlig dødspatos som har sikret kultstatusen for all ettertid. En del snørr og barter om hverandre, men også til dels svært høy kreativitet og musikalitet.

Det jeg har kalt «pop- og visefolk» tok derimot sitt utgangspunkt i jordnære enheter som Dando Shaft, Mr. Fox og tidlig Strawbs. Klassisk for disse gruppene var begrensede oppsett og et forholdsvis enkelt tone- og formspråk, med vekt på den prosaiske intimiteten i tekst og melodi fremfor musikalske effekter og staffasje. Ergo var låtmaterialet ofte mindre utflytende og søkende enn hos de «barokke». I den «folk-revival» som i nyere tid har funnet sted i bl.a. England (Beth Orton, Circulus, Tunng) og USA (Fern Knight, Joanna Newsom, Alec K. Redfearn og labelen Drag City), synes akkurat denne forgreiningen å være helt oversett. Men kanskje spesielt nordirske Tir ná nÓg har unngått datostempelet og tåler en revisjon.

Endelig har vi de såkalte «sanger-sangskriverne» – enkeltpersoner med egne visjoner, som regelvis opptrådte alene eller med nøye utplukket akkompagnement. Merk at denne kategorien innbefatter musikalske uttrykk fra samtlige av de ovennevnte retningene, f.eks. ville det strengt tatt være påfallende å sortere dominanten av Roy Harpers karriere her. Interessant nok nyter flere slike artister (Jansch, Bunyan, Finn) en tilbakekomst nettopp i våre dager, med appell hos den yngre skare mer enn hos den eldre garde.