«Forløperen»

– en introduksjon

Richard A Toftesund

Når vi tar for oss fortidens stiler og trender er der et sentralt poeng vi ofte glemmer, nemlig at betegnelser og definisjoner som regel har tilkommet i etterkant. Stilbegreper har en tendens til å bli avgrenset i pakt med et kvalitetssyn eller en kulturell preferanse i samtiden, disse igjen styrt av rådende medieoppfatninger og salgshensyn, hvorved definisjonene ikke sjelden får en historisk tilbakevirkende karakter. Var det f.eks. Marillion eller Dream Theater som oppfant forestillingen om «progrock»? Neppe, hvilket imidlertid ikke har forhindret store deler av musikkformens tilhengerskare fra å basere sin gitte begrepsforståelse på et slikt virkelighetsbilde, noe som derved gjør både musikken og betegnelsen en bjørne­tjeneste i mer seriøst kritisk øyemed.

Viten fordrer analytisk klarsyn og et minstemål av realistisk selvbilde. I så måte står det om mulig enda verre til med «progentusiastene» enn med tilsvarende fanbaser i popmusikkens mangslungne verden. Terminologi er overordnet kategori; en term angir et semantisk forhold med en avklart betydning, og nettopp derfor kan ikke Alf Prøysen anses som «heavy metal» eller Cowboy-Laila som «frijazz». Noe som skiller f.eks. termene «progressiv rock» og «avant rock» fra de ovennevnte, er at «progressiv» og «avant» antyder et funksjonspotensial med stilling mot omgivelsen; denne musikken skal «drive frem» eller sågar være «før» annen musikk. Selve tidsfaktoren blir dermed helt utslagsgivende på vår lesning av et verk og dettes eventuelle tilhørighet under en slik stilkategori, med naturlige følger i spørsmål om når verket ble skrevet og utgitt, om hvorvidt det tilkjennegir en merkbar utvikling av både egen og omgivelsens ramme osv. Var eksempelvis Procol Harum et progressivt band i 1968? Åpenbart, men dette medfører ikke at samme musikalske ytring nødvendigvis blir å betrakte som således i dag, like lite som en resirkulering av ’73-Genesis eller ’76-Caravan vil gjøre dette. Paradoksalt nok var det først på 80-tallet at vi kunne lese om nettopp Procol Harum som «progrock», og dette tilfellet har mange tydelige paralleller.